Scenen er badet i et mykt, filmatisk lys – rørende og samtidig skremmende banalt. En gravid kvinne holder frem smarttelefonen sin og viser den voksende magen til sin mor. Moren gisper av glede, pludrer og kommer med morskjærlige råd. Men moren er død. Hun er en «HoloAvatar», en digital marionett drevet av kunstig intelligens, generert fra knappe tre minutters videoopptak.
Dette er salgsvisjonen for 2wai, en kontroversiell ny app lansert av den tidligere Disney Channel-stjernen Calum Worthy. Reklamen lover at «tre minutter kan vare evig», et slagord som lander med den metalliske tyngden av en oppfylt dystopisk profeti. Da videoen sirkulerte på sosiale medier mot slutten av 2025, var reaksjonen ikke beundring, men et kollektivt grøss. Den ble umiddelbart stemplet som «demonisk» og «psykotisk», og tusenvis av brukere trakk paralleller til handlingen i «Be Right Back», den profetiske episoden fra 2013 av serien Black Mirror.
Men å avfeie dette som bare «uhyggelig» er å overse det dyptgripende ontologiske skiftet som finner sted. Vi er vitne til det den franske filosofen Jean Baudrillard kalte simulakrenes presesjon. I Baudrillards rammeverk maskerer ikke simuleringen lenger virkeligheten; den erstatter den. 2wai-avataren skjuler ikke det faktum at moren er død; den konstruerer et «hyperreelt» scenario der hennes død er irrelevant. Appen tilbyr en verden hvor kartet (de digitale dataene) har generert territoriet (personen), og dødens endelighet behandles som en teknisk feil som skal «patches» av en algoritme.
Hauntologi og det digitale spøkelset
For å forstå ubehaget disse «HoloAvatarene» fremkaller, må vi se forbi teknologien og mot filosofien. Den franske filosofen Jacques Derrida skapte begrepet hauntologi (hantologie) – et ordspill på ontologi (læren om det værende) – for å beskrive en tilstand der fortiden verken er helt til stede eller helt fraværende, men vedvarer som et «gjenferd».
AI-«dødsboten» (deadbot) er det ultimate hauntologiske artefaktet. Den skaper et «digitalt spøkelse» som residerer i serverens ikke-sted og venter på å bli påkalt. I motsetning til et fotografi eller et brev, som er statiske opptegnelser av et «det-har-vært», er AI-avataren performativ. Den snakker i nåtid. Den krenker tidslinjens hellighet.
Walter Benjamin argumenterte i sitt banebrytende essay Kunstverket i den tekniske reproduksjonsalder at selv den mest perfekte gjengivelse av et kunstverk mangler dets «aura» – dets unike tilstedeværelse i tid og rom. «Sorgeboten» (griefbot) representerer den endelige ødeleggelsen av den menneskelige aura. Ved å masseprodusere den avdødes personlighet gjennom prediktive tekstalgoritmer, stripper vi individet for dets unike «her og nå», og reduserer den menneskelige sjelens ubeskrivelige gnist til et probabilistisk mønster av tokens. Resultatet er ikke en oppstandelse, men en «high-fidelity» tomhet; en simulering som har migrert fra kunstens rike til de dødes rike.
«FedBrain» og personlighetens løgn
Den tekniske arkitekturen bak apper som 2wai bygger på en proprietær teknologi de kaller «FedBrain» (sannsynligvis en referanse til Federated Learning), som hevder å behandle interaksjoner direkte på brukerens enhet for å sikre personvern og redusere «hallusinasjoner». Løftet er at ved å begrense den kunstige intelligensen til «brukergodkjente data», vil avataren forbli autentisk.
Ledende forskning på store språkmodeller (LLM-er) avslører imidlertid dette som en feilslutning. Studier bekrefter at LLM-er er fundamentalt ute av stand til å replikere den komplekse, stabile strukturen i menneskelig personlighet (slik som trekkene i «Big Five»-modellen). De lider av «sosial ønskelighets-bias» – en tendens til å være behagelige og inoffensive – noe som betyr at de uunngåelig sliper bort de kantete, vanskelige og idiosynkratiske hjørnene som gjør et menneske ekte.
Derfor kommuniserer ikke brukeren med sin mor. De samhandler med en generisk, statistisk modell som bærer morens ansikt som en maske. «Personligheten» er en hallusinasjon; «minnet» er en database. Som forskere har påpekt, mangler disse modellene «kroppsliggjort erfaring»; de har ingen overlevelsesinstinkter, ingen kropp og ingen dødelighet – alt det som former menneskelig kognisjon. Den resulterende entiteten er en bedrager, et «Frankenstein-monster», som Zelda Williams (datter av den avdøde Robin Williams) beskrev de ikke-samtykkende AI-gjenskapningene av sin far.
Kommersialiseringen av sorg: En industri verdt 123 milliarder
Denne teknologiske seansen drives av en potent økonomisk motor. Vi ser en eksplosjon av den såkalte Digital Afterlife Industry (DAI) eller «Grief Tech», en sektor som globalt forventes å nå en verdi på over 123 milliarder dollar.
Forretningsmodellen er det kritikere kaller «Sorg-som-tjeneste» (Grief-as-a-Service). Den forvandler sorgen fra en endelig, felles prosess til et uendelig, abonnementsbasert forbruk.
- Abonnement på de døde: Selskaper som 2wai og HereAfter AI (som bruker en mer etisk modell med intervjuer før døden) tjener penger på ønsket om forbindelse.
- Dataismens etikk: Filosofen Byung-Chul Han advarer mot fremveksten av Dataisme, hvor den menneskelige erfaring overgis til «dataens totalitarisme». I dette regimet fornektes den «digitale døden». Vi blir data-produserende zombier som genererer inntekter selv fra graven.
- Rovdrift-mekanismer: Risikoen, som identifisert av forskere fra Cambridge, er «skjult reklame». En «dødsbot» av en bestemor som foreslår et bestemt merke småkaker, er den ultimate formen for persuasiv manipulasjon, som utnytter de mest sårbare emosjonelle båndene for kommersiell vinning.
Sorgens nevrovitenskap: «Interferens» i maskineriet
Utover de filosofiske og økonomiske kritikkene ligger en håndgripelig psykologisk fare. Dr. Mary-Frances O’Connor, hjerneforsker ved University of Arizona og forfatter av The Grieving Brain, postulerer at sorg fundamentalt sett er en form for læring.
Hjernen skaper et kart over verden hvor våre kjære er en fast konstant («jeg vil alltid være der for deg»). Når en person dør, må hjernen møysommelig oppdatere dette kartet for å reflektere den nye virkeligheten av deres fravær. O’Connor advarer om at AI-teknologi «kan interferere» med denne kritiske biologiske prosessen. Ved å tilby en konstant, interaktiv simulering av tilstedeværelse, hindrer «sorgeboten» hjernen i å lære leksen om tapet. Den fastholder tilknytningens nevrale baner i en tilstand av permanent, uforløst lengsel – en digital oppskrift på vedvarende sorglidelse (Prolonged Grief Disorder).
Det juridiske tomrommet: Fra «Det ville vesten» til det digitale testamentet
Vi befinner oss for tiden i et juridisk «ville vesten» når det gjelder de digitale dødes rettigheter. I USA er «posthume publisitetsrettigheter» et lappeteppe; i mange stater utløper retten til ditt eget ansikt i det øyeblikket du dør.
Europa tilbyr en kontrasterende, om enn fremdeles spirende, ramme. Spania har for eksempel vært foregangsland med konseptet om et «Digitalt testament» (Testamento Digital) innenfor sin personvernlovgivning (LOPD). Dette anerkjenner en «rett til digital arv», som tillater borgere å utpeke spesifikke arvinger til å forvalte eller slette deres digitale fotavtrykk.
Men som den spanske filosofen Adela Cortina argumenterer for, kan regulering ikke bare være teknisk; den må være etisk. Vi er nødt til å spørre ikke bare hvem som eier dataene, men hvilken verdighet de døde skyldes. De «digitale etterlatenskapene» er ikke bare eiendeler; de er ruinene av et liv. Uten robuste lover om «nevro-rettigheter» eller «dataverdighet» som strekker seg ut over døden, har de døde ingen samtykkekompetanse. De blir råmateriale for det «levende arkivet» som 2wai hevder å bygge – et bibliotek av sjeler eid av et selskap.
Nødvendigheten av stillhet
Tragedien ved «Ash-Boten» i Black Mirror var ikke at den mislyktes i å høres ut som Ash. Det var at den lyktes. Den tilbød et perfekt, hult ekko som fanget hovedpersonen på et loft av suspendert sorg.
Den «algoritmiske seansen» lover å beseire døden, men den lykkes bare i å beseire sorgen. Sorg krever en slutt. Den krever den smertefulle anerkjennelsen av stillheten. Mens vi skynder oss å fylle den stillheten med generativ AI’s snakkesalighet, risikerer vi å miste noe dypt menneskelig: evnen til å gi slipp. I Dataismens og hyperrealitetens tidsalder kan den mest radikale handlingen være simpelthen å la de døde hvile i fred – usimulerte og uten abonnement.
