Lanseringen av Mørkets influenser: Historien om Jodi Hildebrandt (Evil Influencer: The Jodi Hildebrandt Story) på Netflix i dag markerer en dyster milepæl i utviklingen av true crime-dokumentaren. Dette er ikke bare en gjenfortelling av en sensasjonell sak; det er en klaustrofobisk, rettsmedisinsk undersøkelse av en tragedie som ble kringkastet i sanntid til et globalt publikum på millioner. Regissert av Skye Borgman, en filmskaper som har etablert seg som den fremste kronikøren av amerikansk «domestic gothic» gjennom verker som Abducted in Plain Sight og Girl in the Picture, river denne nye filmen bort influencer-økonomiens mettede filtre for å avsløre den råtne infrastrukturen under.
Idet strømmingen starter, krever dokumentaren en konfrontasjon, ikke bare med de spesifikke grusomhetene til Jodi Hildebrandt og Ruby Franke, men med det digitale økosystemet som insentiverte deres vekst. Filmen ankommer i et kulturelt øyeblikk mettet av diskusjoner om «sharenting», men den skjærer gjennom de teoretiske debattene for å presentere det viscerale, skrekkelige sluttspillet ved å behandle barn som innhold. Det er ingen festlig premiere for denne filmen, ingen rød løper som kan skjule den nakne virkeligheten i opptakene Borgman har satt sammen. Det er et dokument over svikt – foreldresvikt, systemsvikt og sviket fra en offentlighet som så en families langsomme oppløsning og trykket på «abonner».
Dokumentaren opererer på flere frekvenser. På ett nivå er det en prosessuell thriller som detaljert beskriver redningen av to utmagrede barn fra en festning i Ivins, Utah. På et annet nivå er det en psykologisk skrekkhistorie om våpengjøringen av terapi og religiøst språk. Men dens mest urovekkende frekvens er dens banalitet. Skrekken i Mørkets influenser finner ikke sted i en fangekjeller skjult for omverdenen; den utspiller seg i en skreddersydd ørkenvilla, finansiert av annonseinntekter fra YouTube, organisert via invitasjoner i Google Kalender og rettferdiggjort av et forvridd selvhjelpspensum solgt på nettet for hundrevis av dollar.
Arkitekten: Skye Borgmans rettsmedisinske linse
Skye Borgmans regi kjennetegnes av en klinisk distanse som tjener til å forsterke redselen ved subjektene. I Mørkets influenser unngår hun de dramatiske rekonstruksjonene og stemningsfulle lydbildene som er vanlige i sjangeren, og velger i stedet en kald, steril estetikk som speiler det emosjonelle vakuumet i hjertet av Jodi Hildebrandts «ConneXions»-imperium. Kameraet glir gjennom de tomme rommene i residensen i Ivins – «trygghetshuset» som ble et fengsel – med en spøkelsesaktig utholdenhet, og tvinger seeren til å bebo overgrepenes geografi.
Borgmans virke har konsekvent utforsket den mørke undersiden av tilsynelatende respektable lokalsamfunn, ofte med fokus på hvordan karismatiske manipulatorer utnytter sosiale normer for å skjule sine forbrytelser. I Abducted in Plain Sight undersøkte hun hvordan en nabo infiltrerte en familie gjennom tillit og religiøs tilhørighet. Her bruker hun den samme linsen på forholdet mellom Franke og Hildebrandt, og dissekerer hvordan et profesjonelt forhold metastaserte til en delt vrangforestilling. Regissørens valg om å bruke omfattende arkivmateriale fra YouTube-kanalen 8 Passengers er spesielt effektivt. Ved å sammenstille vloggenes lyse, kaotiske energi med den sterile, stille terroren fra politiets kroppskameraopptak, skaper Borgman en dissonans som etterlater seeren desorientert.
Dokumentaren er ikke avhengig av en fortellerstemme for å lede publikum. I stedet veves intervjuer sammen med etterforskere, tidligere klienter av Hildebrandt og naboer som var vitne til den siste, desperate flukten til Frankes sønn. Denne polyfone tilnærmingen lar historien fremtre fra bevisene selv, snarere enn gjennom redaksjonell styring. Resultatet er en film som føles mindre som underholdning og mer som en juridisk forklaring – en omfattende registrering av hvordan en mor ble omprogrammert til å torturere sine egne barn under dekke av «Sannhet».
Tvangens filmatiske grammatikk
Borgman benytter et spesifikt filmspråk for å underbygge filmens temaer. Den visuelle stilen lener seg på en steril, høykontrast og nesten «medisinsk» belysning under intervjuer, noe som understreker den kalde, kliniske naturen ved Hildebrandts overgrep. Arkivmateriale brukes med destabiliserende effekt; den direkte sammenstillingen av «lykkelige» familievlogger med de makabre detaljene fra mishandlingen utfordrer seerens oppfatning av virkelighet kontra opptreden. Lyddesignet forsterker ubehaget ytterligere gjennom fraværet av et melodramatisk lydspor; i stedet brukes tung, atmosfærisk stillhet for å skape en klaustrofobisk stemning som reflekterer ofrenes isolasjon. Strukturelt er filmen ikke-lineær, og pendler mellom arrestasjonen i 2023 og familiens vekst fra 2015 til 2022, en teknikk som illustrerer radikaliseringens langsomme, snikende progresjon.
Subjektet: Ruby Franke og kommersialiseringen av det hellige
For å forstå redselen i huset i Ivins, insisterer Mørkets influenser på at vi først må forstå suksessen til 8 Passengers. Dokumentaren vier sin første akt til en grundig rekonstruksjon av familien Frankes digitale opptur. Kanalen, som ble lansert i 2015, vokste raskt til å ha millioner av abonnenter, noe som gjorde familien Franke til den typiske «mormonske influencer-familien». Ruby Franke presenteres i disse tidlige årene ikke som et monster, men som en hyperkompetent matriark, en kvinne som monetariserte kaoset ved å oppdra seks barn med et smil og et Canon-kamera.
Filmen utforsker økonomien i denne epoken med et kritisk blikk. Den postulerer at «momfluencer»-industrien bygger på en fundamental selvmotsigelse: fremføringen av autentisk intimitet for et massepublikum. Frankes suksess var basert på hennes evne til å pakke inn familiens liv som et forbruksvareprodukt. Hver milepæl, hvert raseriutbrudd og hvert disiplinære øyeblikk var innhold. Dokumentaren argumenterer for at denne kommersialiseringen av barndommen skapte en dissosiasjon hos Franke selv – en separasjon mellom barna hennes som mennesker og barna hennes som eiendeler.
Avgjørende er det at filmen fremhever varselsignalene som ble kringkastet til verden lenge før arrestasjonene. Den beryktede «sakkosekk-hendelsen», der Franke avslørte at tenåringssønnen hadde sovet på en sakkosekk i flere måneder som straff, blir undersøkt på nytt. Den gang var det kontroversielt; i ettertid rammer Borgman det inn som en klar eskalering av tvangspreget kontroll. På samme måte presenteres opptakene av Franke som nekter å levere matpakke til sin seks år gamle datter fordi barnet «måtte lære ansvar», som en forløper til sulttaktikkene som senere ble brukt.
Dokumentaren antyder at internetts tilbakekoblingssløyfe spilte en rolle i Frankes radikalisering. Etter hvert som kanalen vokste, vokste også granskningen. Kritikere og «hatere» som stilte spørsmål ved oppdragelsen hennes, ble avfeid som kaosagenter, noe som forsterket Frankes beleiringsmentalitet. Denne defensive holdningen gjorde henne til det perfekte målet for en person som Jodi Hildebrandt – en figur som lovet absolutt visshet i en verden av tvetydighet.
Katalysatoren: Jodi Hildebrandt og «Sannhetens» patologi
Hvis Ruby Franke var beholderen, var Jodi Hildebrandt giften. Mørkets influenser introduserer Hildebrandt som en skyggefigur som gradvis beveger seg fra periferien av familien Frankes liv til dets absolutte sentrum. Som lisensiert klinisk mental helserådgiver i Utah hadde Hildebrandt bygget et rykte og en virksomhet, «ConneXions», basert på en rigid, autoritær tilnærming til relasjoner og selvforbedring.
Dokumentaren foretar et dypdykk i pensumet til «ConneXions», og avslører det som en mesterklasse i psykologisk manipulasjon. Hildebrandts filosofi var binær: verden var delt inn i «Sannhet» (Truth) og «Forvrengning» (Distortion). Ifølge interne dokumenter og treningsvideoer vist i filmen, ble «Sannheten» definert utelukkende av Hildebrandt. Enhver som var uenig i hennes metoder, stilte spørsmål ved hennes autoritet eller ikke klarte å møte hennes umulige standarder, levde i «Forvrengning».
Denne terminologien er nøkkelen til å forstå misbruket. Filmen illustrerer hvordan Hildebrandt gjorde disse abstrakte begrepene til våpen for å rettferdiggjøre fysisk tortur. Smerte var ikke misbruk; det var en mekanisme for å drive ut «Forvrengningen». Sult var ikke omsorgssvikt; det var et verktøy for å hjelpe kroppen å «ydmyke» seg foran «Sannheten». Ved å omdefinere misbruk som en terapeutisk og åndelig intervensjon, demonterte Hildebrandt følgernes moralske kompass.
Borgman intervjuer tidligere klienter som beskriver Hildebrandts metodikk som en systematisk frarøvelse av en persons handlekraft. Hun krevde total åpenhet, og fikk tilgang til klienters e-poster, bankkontoer og privat kommunikasjon, alt under dekke av «ansvarlighet». Dokumentaren hevder at Hildebrandt drev en «høykravsgruppe» på to personer – en kult i mikrokosmos – der Franke ble rekrutterert først som klient, deretter som partner, og til slutt som håndhever.
Kontrollens vokabular i «ConneXions»
Dokumentaren bryter ned det spesifikke vokabularet Hildebrandt brukte for å utøve kontroll, og illustrerer hvordan det samsvarer med etablerte modeller for psykologisk mishandling. Begrepet «Sannhet» ble definert som absolutt etterlevelse av Hildebrandts regler, noe som fremmet en form for tankekontroll preget av svart-hvitt-tenkning der kun lederen satt på sannheten. Motsatt ble «Forvrengning» definert som enhver motstand, tvil eller autonomt ønske, en taktikk for informasjonskontroll som stemplet kritisk tenkning eller utenforstående perspektiver som farlige. Følgere ble fortalt at de skulle være «Ydmyke» (Humble) – som betydde underdanige, knekte og villige til å akseptere smerte – noe som fungerte som en metode for emosjonell kontroll ved å fremkalle skyldfølelse og uverdighet. Til slutt var «Intervensjon» eufemismen som ble brukt for fysisk avstraffelse eller isolasjon, og fungerte som en mekanisme for atferdskontroll ved å regulere ofrenes fysiske virkelighet strengt, inkludert kosthold og bevegelse.
Nedstigningen: Anatomien av tvangspreget kontroll
Overgangen fra 8 Passengers til «Moms of Truth» – den felles Instagram-kontoen lansert av Franke og Hildebrandt – markerer den endelige nedstigningen i mørket. Mørkets influenser bruker opptakene fra denne perioden til å vise herdingen av Frankes fremtoning. Smilene blir strammere; retorikken blir apokalyptisk. De raser mot barns «kravmentalitet» og det moderne samfunnets «offerrolle», og forkynner et evangelium om ekstremt personlig ansvar som grenser til solipsisme.
Dokumentaren avslører at Franke i løpet av denne tiden separerte seg fra ektemannen Kevin, etter instruks fra Hildebrandt. Kevin Frankes rolle fremstilles som passiv medvirkning; han flyttet ut for å «redde ekteskapet» i henhold til ConneXions-programmet, og etterlot barna sårbare for de to kvinnenes eskalerende regime. Isolasjonen var total. De to yngste barna ble tatt ut av skolen og flyttet inn i Hildebrandts hjem i Ivins, der de effektivt forsvant fra offentligheten.
Borgman behandler selve misbruket med en nødvendig tilbakeholdenhet. Vi ser ikke handlingene, men vi ser bevisene. Filmen detaljerer hvordan barna ble tvunget til å utføre manuelt arbeid i den brutale ørkenvarmen i timevis uten vann. De ble bundet med gaffateip og håndjern. Sårene deres ble behandlet med kajennepepper og honning – ikke for å helbrede, men for å forårsake smerte, en sadistisk vri på kjerringråd. Dokumentaren understreker at dette ikke var et tap av kontroll fra en overveldet forelder; det var et systematisk, kalkulert torturprogram designet for å knekke barnas vilje.
Den psykologiske dimensjonen av misbruket er kanskje det mest forstyrrende elementet som utforskes. Barna ble fortalt at de var «onde», «besatte», og at mishandlingen var en kjærlighetshandling for å redde deres evige sjeler. Filmen konsulterer traumeeksperter som forklarer den dype dissonansen dette skaper i et barns sinn – personen som skal beskytte deg er den som skader deg, og hun forteller deg at det er din feil.
Intervensjonen: Skrekkhuset i Ivins
Dokumentarens klimaks er hendelsene den 30. august 2023. Mørkets influenser rekonstruerer tidslinjen minutt for minutt. Den 12 år gamle sønnen, underernært og desperat, klarte å rømme gjennom et vindu mens Hildebrandt var distrahert. Han løp til en nabos hus, og ba ikke om sikkerhet, men om mat og vann. Naboens nødsamtale, som spilles av i filmen, fanger den umiddelbare erkjennelsen av redselen: barnet var utmagret, dekket av åpne sår og hadde gaffateip rundt anklene.
Politiets razzia i Hildebrandts hjem vises gjennom opptak fra kroppskameraer. Oppdagelsen av den 10 år gamle datteren, gjemt i et skap, livredd og i en lignende tilstand av sult, tjener som det ubestridelige beviset på fordervelsen som hadde vært skjult i åpent lende. Sammenstillingen av det plettfrie, luksuriøse interiøret i Hildebrandts hjem med barnas fysiske tilstand er en sterk visuell metafor for hele saken: en polert, velstående fasade som skjuler en råtten kjerne.
Dokumentaren fremhever skjørheten i denne redningen. Hadde ikke gutten funnet motet til å løpe – en bragd filmen rammer inn som et mirakel av motstandskraft gitt hans fysiske tilstand – kunne misbruket ha fortsatt til det ble drap. Systemet hadde sviktet disse barna ved hver tidligere anledning. Bekymringsmeldinger til barnevernet hadde blitt henlagt. Naboer hadde hvisket, men ikke grepet inn. Det krevde at barnet reddet seg selv for å bryte sirkelen.
Oppgjøret: Rettferdighet i et ubestemt system
Det rettslige etterspillet av arrestasjonene opptar den siste akten av Mørkets influenser. Dokumentaren følger rettsprosessene frem til domsavsigelsen i februar 2024. Tilståelsesavtalene dissekeres: både Franke og Hildebrandt erklærte seg skyldige i fire tiltalepunkter for grov barnemishandling. Filmen presenterer Frankes erklæring i retten i sin helhet. Hun gråter, ber om unnskyldning til sine «babyer», og hevder hun ble ledet på villspor av en «mørk villfarelse». Dokumentaren presenterer denne unnskyldningen uten kommentarer, og lar seeren avgjøre om det er et øyeblikk av ekte anger eller en siste opptreden fra en mestermanipulator.
Hildebrandt forblir derimot en gåte. Hun kommer med korte uttalelser, men beholder i stor grad «ekspertens» ugjennomtrengelige maske. Filmen bemerker at rådgiverlisensen hennes ble inndratt og virksomheten demontert, likevel viser hun lite av det emosjonelle sammenbruddet som er synlig hos Franke.
Selve dommen – fire sammenhengende straffer på ett til femten år – forklares i kontekst av Utahs unike rettssystem. På grunn av et statlig tak på sammenhengende straffer, vil de sone maksimalt 30 år. Men siden Utah benytter et system med ubestemte straffer, er deres faktiske løslatelsesdatoer opp til benådningsnemnda (Board of Pardons and Parole). Juridiske eksperter i filmen advarer om at de kan komme til å sone betydelig kortere tid, en mulighet som henger over slutten av dokumentaren som en mørk sky.
Det rettslige utfallet
Sakens juridiske konklusjon resulterte i betydelig fengselsstraff for begge kvinnene. Ruby Franke erklærte seg skyldig i fire tiltalepunkter for grov barnemishandling. Hun ble dømt til fire til seksti års fengsel, med et statsbestemt maksimum på 30 års faktisk soning. I sin erklæring til retten innrømmet hun: «Jeg tok fra dere alt som var mykt og trygt.» Jodi Hildebrandt erklærte seg også skyldig i fire tiltalepunkter for grov barnemishandling og fikk samme straff på fire til seksti år (begrenset oppad til 30 år). Etter domfellelsen ble hennes lisens som klinisk mental helserådgiver permanent tilbakekalt, og virksomheten ConneXions ble oppløst.
Den samfunnsmessige tiltalen: Sharenting, overvåkning og stillhet
Mørkets influenser overskrider til syvende og sist detaljene i Franke-saken for å rette en anklage mot kulturen som produserte den. Filmen er en flengende kritikk av «sharenting»-fenomenet – praksisen der foreldre deler detaljert innhold om barna sine på nettet. Den argumenterer for at Franke-barna var ofre for et digitalt økosystem som mangler et etisk rammeverk for mindreåriges arbeid. I motsetning til barneskuespillere i Hollywood, som er beskyttet av strenge lover og reguleringer om arbeidstid, eksisterer «kidfluencere» i en juridisk vill vest.
Dokumentaren stiller spørsmål ved plattformenes rolle. YouTube profitterte på 8 Passengers i årevis. Algoritmer dyttet innholdet deres ut til millioner. Filmen antyder at selve suksesskriteriene i sosiale medier – engasjement, visninger, fastholdelse – insentiverer den typen dramatisk, grenseoverskridende atferd som Franke utviste. «Kommersialiseringen av barndommen» er ikke en bivirkning; det er forretningsmodellen.
Videre kaster filmen et hardt lys på Utahs industri for «problemfylte tenåringer». Den trekker paralleller mellom Hildebrandts metoder og programmene for «villmarksterapi» (wilderness therapy) som lenge har operert i staten med minimalt tilsyn. Kulturen med hard disiplin, troen på at barn må «knekkes» for å repareres, og underkastelsen overfor autoritære «eksperter» skapte jordsmonnet der Hildebrandts toksisitet kunne blomstre.
Etterspillet: En stillhet som skriker
Når rulleteksten går på Mørkets influenser, etterlates seeren med en dyp følelse av ubehag. Barna er trygge, ja, men de er merket for livet. Gjerningskvinnene sitter i fengsel, men hvor lenge? Det digitale fotavtrykket til 8 Passengers er vasket bort, men internett husker alt. Arkiver, reaksjonsvideoer og selve dokumentaren sørger for at Franke-barna aldri virkelig vil eie sin egen historie; den har blitt stjålet fra dem to ganger – først av moren deres, og nå av tragedien rundt redningen.
Skye Borgman har levert en film som nekter å tilby katarsis i form av en lykkelig slutt. I stedet tilbyr den en advarsel. «Mørkets influenser» er ikke en anomali; hun er det logiske sluttpunktet for et samfunn som verdsetter synlighet over sårbarhet, og «sannhet» over kjærlighet. Dokumentaren er essensiell, ikke fordi den løser et mysterium, men fordi den eksponerer forbrytelsen vi alle, på et lite vis, var medskyldige i.
Mørkets influenser: Historien om Jodi Hildebrandt kan strømmes på Netflix nå.
