Lawrence Kasdan, manusforfatteren som lærte seg å regissere så ingen skulle endre en replikk

Filmografien til Lawrence Kasdan er egentlig to filmografier som drar i hver sin retning. Det finnes manusforfatteren, han som ga George Lucas og Steven Spielberg noen av de mest siterte replikkene i hvert sitt univers og så trakk seg da det andre av dem ba ham gjøre det på nytt. Og det finnes regissøren, mindre og sturere, som filmet sine egne manus fordi han tidlig bestemte at han ikke holdt ut å se andre omformulere replikkene hans. De to bruker en hel karriere på å dra i hver sin retning, og hvem av dem som får siste ord, er den delen av historien som fortsatt står åpen.

Han vokste opp i Morgantown i West Virginia, andre sønn av en jødisk varehusansatt som hadde flyttet familien fra Miami da Larry ennå var baby. Han dro til University of Michigan for å lese engelsk, ble der for en master i pedagogikk og oppdaget underveis at han heller ville skrive filmer enn å undervise i dem. Omveien om reklamen, fem år som copy hos byrået W.B. Doner i Detroit og senere i Los Angeles, er verkstedet der manusskrivingen fikk sin kontormotor, og det forklarer den klassiske roen i å bygge opp spenning som aldri har gått ut av stilen hans.

Spielberg leste en tidlig versjon av Continental Divide og hyret ham til Jakten på den forsvunne skatten; Lucas ba ham, dager etter at Leigh Brackett hadde levert et endelig utkast av Imperiet slår tilbake og dødd av kreft, om å fullføre det. Da de to filmene gikk på kino, filmet Kasdan allerede sin egen, Body Heat, en bevisst og nesten arkeologisk hyllest til Kvinne uten samvittighet, flyttet til en klissete Florida-sommer med en da ukjent Kathleen Turner. Veien fra anonym Detroit-copy til manusforfatter og regissør på ett kalenderår er fortsatt en av de rareste akselerasjonene i moderne Hollywood.

Det som fulgte, er den perioden den kanoniserte lesningen av Kasdan har fryst ned til fire titler. The Big Chill, generasjonsportrettet av babyboomerne som ble malen for alle senere filmer om gjenforening av venner. Silverado, den klassiske westernen han sturet seg gjennom å lage sammen med broren Mark Kasdan da sjangeren i praksis var stengt. The Accidental Tourist, den stillfarne Anne Tyler-adapsjonen som hentet inn fire Oscar-nominasjoner, deriblant for beste film. Grand Canyon, Los Angeles-mosaikken han skrev med kona Meg, og som ga ham hans andre nominasjon for originalmanus. Han var da en regissør som et studio kunne betro voksenhistorier med voksenbudsjett, og en manusforfatter som kunne gi et stjernevehikel pulsen av et dobbeltprogram fra førtiårene.

Det ryktet har holdt seg ujevnt siden. Wyatt Earp, den tre timer lange Kevin Costner-westernen fra 1994, kom et halvår etter at Tombstone allerede hadde spist opp publikum, og sammenligningen har aldri vært snill mot ham. Solo: A Star Wars Story, som han skrev sammen med sønnen Jonathan i 2018, var det franchiseepisodet Disney trengte at skulle virke, og akkurat det som ikke virket; Kasdan sa etterpå at Lucasfilm hadde rotet det til, og trakk seg i stor grad ut av sagaen. Bruddflaten er den samme i begge tilfeller. Han er en forfatter som nekter å la andre regissere det han skriver, med svært få unntak, og en bransje som gang på gang har villet skille manusene hans fra følsomheten hans. Skuffen med uinnspilte Kasdan-prosjekter er uvanlig dyp for en forfatter av hans rang, og avgjørelsen om å la dem ligge der er like mye redaksjonell som kommersiell.

Denne uken står han bak kamera for første gang på flere år. Marty, Life Is Short, langfilmdokumentaren om komikeren Martin Short som har premiere på Netflix i dag, er av Kasdan filmet og klippet nesten som et magasinportrett: vennetilgang, tiår med arkiv og en lang diskusjon om hva det koster å leve av å være morsom. Neste uke gir Criterion ut hans 4K-restaurering av Body Heat, ført av hans mangeårige klipper Carol Littleton og personlig godkjent av ham, som kommer som en uplanlagt retrospektiv. Og i desember i fjor tok University of Michigan, hans alma mater, imot de mer enn hundre og femti eskene med arkivet hans, blant dem lydbåndene fra de opprinnelige story-møtene om Raiders med Spielberg og Lucas, som vil være ferdig bearbeidet før utgangen av i år.

Kona Meg Kasdan, som han giftet seg med mens begge ennå var i Ann Arbor, har skrevet flere av filmene hans sammen med ham og er fortsatt hans hyppigste medarbeider. Sønnene Jake og Jonathan driver allerede egne studio-karrierer (Jake med Jumanji-serien, Jonathan som medforfatter på Solo), noe som gjør en familiesamtale til et fast seminar om hvordan en Kasdan-film bør se ut i det 21. århundret.

Hva den neste blir, ser ingen utenfor den samtalen ut til å vite. Arkivet drar hjem til Ann Arbor, dokumentaren ligger på Netflix, den tidlige debuten ser igjen ut som den gjorde første gangen. Karrieren er ikke lukket, men for første gang på lenge blir den lest i ett stykke.