De beste A24-filmene gjennom tidene, rangert

Ingen distributør har formet det siste tiåret av amerikansk film slik A24 har gjort, og ingen har blitt så grundig forvandlet til en personlighet. Selskapet skaffet seg et navn ved å kjøpe sære filmer andre ikke ville ta i, begynte deretter å finansiere dem, og vant til slutt Beste film to ganger. Det som følger er ingen rangering av stemninger. Vi rangerte disse filmene ut fra hva hver enkelt risikerte og hva den forandret — skrekken som skrev om sin egen sjanger, familiedramaene som ga rutinerte skuespillere rollene i deres liv, science fiction-en som fortsatt ser ut som ingenting annet.

Noen er kultobjekter og noen feide Oscar-utdelingen; noen få venter fortsatt på publikummet de fortjener. Rekkefølgen er best først, slik at argumentet begynner på toppen og bare blir høyere derfra — de virkelige overraskelsene, og filmene folk vil krangle hardest om, ligger lenger ned på lista. Vær uenig i vei. Det er hele poenget med en slik liste.

1. Moonlight

Barry Jenkins forvandlet en oppvekstfortelling i tre akter til noe som ligger tett opp mot selve minnet, og vant Beste film på kjøpet. Moonlight er fortsatt filmen som beviste at A24 kunne være øm snarere enn bare sær — en gutt som blir en mann gjennom tre skuespillere og tre kapitler, hvert stillere og mer knusende enn det forrige. Ingenting selskapet har gitt ut siden har matchet dens kombinasjon av formell kontroll og åpent hjerte.

Anbefalt lesingAri Aster, regissøren som ikke vil lage skrekkfilm selv om han bare lager skrekkfilm

2. Everything Everywhere All at Once

Daniels — Daniel Kwan og Daniel Scheinert — fikk maksimalismen til å bære ekte sorg, som er det vanskeligste trikset som finnes. Everything Everywhere All at Once vant sju Oscar-statuetter, Beste film blant dem, for en multivers-komedie bygget rundt et skatteettersyn i et vaskeri, og ga Michelle Yeoh rollen karrieren hennes hadde brukt fire tiår på å vente på. Den burde ha kollapset under sin egen støy; i stedet fant den stadig en mor og en datter i sentrum av hvert univers.

3. Hereditary

Ari Asters debut nullstilte hva studioskrekk fikk lov til å være: sorg først, gru dernest, skvetteffekter nesten aldri. Hereditary går på Toni Collettes spill, høyvannsmerket for den moderne sjangeren, og på den langsomme innsikten om at det verste i huset er familien selv. Et tiår med etterlignere har ikke kommet i nærheten av middagsbordscenen.

4. The Zone of Interest

Jonathan Glazer filmer en families behagelige hverdagsrutine like ved Auschwitz og lar lyddesignet bære skrekken kameraet nekter å vise. The Zone of Interest er den mest formelt radikale filmen A24 har gitt ut, og den vanskeligste å riste av seg når den er slutt, nettopp fordi den aldri en eneste gang kikker over muren. Ondskapen er utelukkende omgivelseslyd, og det er poenget.

5. Uncut Gems

Safdie-brødrene gjorde angst om til et to timer langt panikkanfall og dro en karriereprestasjon ut av Adam Sandler. Uncut Gems er det mest fysisk utmattende på denne lista, en mann som graver sitt eget hull med begge hender og gliser hele veien ned. Du ser den ikke så mye som du overlever den.

6. The Lighthouse

Robert Eggers filmet i svart-hvitt i et boksete, nesten kvadratisk bildeformat, skrev dialogen ut av sjømannsdagbøker fra attenhundretallet, og fikk det på et vis til å bli morsomt. The Lighthouse gir Willem Dafoe og Robert Pattinson et tomannsstykke som surner fra komedie til myte, alt av salt, brennevin og uvær. Det er den sjeldne filmen som blir stadig særere og stadig sikrere på samme tid.

7. Lady Bird

Greta Gerwigs regidebut på egen hånd er tiårets mest presist observerte film om et mor-datter-forhold. Lady Bird er den som gjorde henne til en regissør studioene kunne betro en franchise, og den fortjener den tilliten på knappe nitti minutter av Sacramento, første forelskelse og små ydmykelser. Saoirse Ronan og Laurie Metcalf treffer aldri en falsk tone seg imellom.

8. Ex Machina

Alex Garlands kammerspill om en kunstig intelligens og koderen som sendes for å teste den har eldet til noe som ligger tett opp mot dokumentar. Ex Machina vant Oscar for visuelle effekter på et budsjett de fleste storfilmer bruker på catering, og den stiller fortsatt sjangerens skarpeste spørsmål med tre skuespillere og et hus. Alicia Vikander gjør maskinen mer menneskelig enn mennene rundt henne.

9. Past Lives

Celine Songs første film får mer ut av tilbakeholdenhet enn de fleste regissører klarer med et helt orkester. Past Lives er en kjærlighetshistorie der nesten ingenting skjer og alt står på spill — to mennesker og livene de ikke valgte, sittende stille mellom dem gjennom to tiår og et hav. Sluttscenen trenger ikke dialog i det hele tatt.

10. Minari

Lee Isaac Chungs innvandrerfortelling fra Arkansas er raus der den lett kunne blitt bitter. Minari ga Youn Yuh-jung en Oscar som treogsytti-åring og gjør en havarerende gård til en av tiårets varmeste filmer om familie, uten noen gang å late som om arbeidet er noe annet enn hardt. Den fortjener sin ynde den langsomme veien.

11. The Witch

Robert Eggers startet både A24s skrekkrykte og Anya Taylor-Joys karriere med en enslig gård i utkanten av en skog. The Witch og dens ubøyelige tidsriktige språk fikk enhver folkeskrekk-etterligner som fulgte til å virke høylytt og billig i sammenligning. Gruen her er tålmodig, jordbruksnær og fullstendig.

12. Aftersun

Charlotte Wells bygde en debut av videokamera-opptak og det en far og en datter lar bli usagt. Aftersun fungerer utelukkende i gapet mellom det Paul Mescals karakter viser datteren sin og det han holder tilbake fra henne, og den treffer som et slag du først kjenner på veien hjem. Nesten ingenting sies; alt føles.

13. Good Time

Safdie-brødrenes nattevandring gjennom New York er filmen der Robert Pattinson sluttet å være et forhenværende tenåringsidol og ble en av sin generasjons fineste skuespillere. Good Time stopper aldri opp, én dårlig beslutning som hoper seg opp i en verre under natriumgult gatelys, og Pattinson holder hele spurten sammen. Den er et rush og en anklage på én gang.

14. Under the Skin

Jonathan Glazer satte Scarlett Johansson i en varebil i Glasgow med skjulte kameraer og laget århundrets særeste science fiction-film så langt. Under the Skin ankom før noen helt visste hva en A24-film var, og den føles fortsatt beamet inn fra et sted koldere og fjernere. Mica Levis musikk står for halvparten av det hjemsøkende.

15. Midsommar

Ari Aster forkledde en samlivsbrudd-film som en folkeskrekk-ferie og filmet det hele i nådeløst dagslys. Midsommar går på Florence Pughs sorg; kulten, blomstene og det berømte sluttsmilet er nesten uvesentlige ved siden av. Få filmer har fått sollys til å føles så truende.

Mye sterkt arbeid ligger like utenfor denne lista. The Florida Project, First Reformed, The Green Knight, The Farewell, A Ghost Story, Eighth Grade og Talk to Me ville hver især vært bærebjelken i en mindre distributørs hele katalog, og det faktum at de ikke nådde opp er det beste argumentet for hvor dyp denne benken er.

Det som holder lista sammen er ikke en husstil — det er en husmetode. A24 fortsetter å overlate vanskelige filmer til dem som mest av alt vil lage dem, og deretter trekke seg unna. Det er derfor spennet her går fra en taus koreansk-amerikansk gård til en skrikende svensk eng, og derfor den neste store sannsynligvis allerede er under innspilling et sted, på et budsjett ingen andre ville godkjent.

Tagger: Jonathan Glazer, Ari Aster, Hereditary, Lady Bird, Moonlight, The Zone of Interest, Everything Everywhere All at Once, Ex Machina, Uncut Gems

Mer som dette

A24 satser på Linda Cardellinis sørgende mor for å gjøre «Fredag den 13.» til prestisjeserie

Schindlers liste: filmen der Spielberg sluttet å behage og begynte å vitne

De beste dramatiske skuespillerne i dag, rangert etter spennvidde

Jamie Lee Curtis, skremmenes dronning som fikk siste ord

Toni Collette: skuespilleren som alltid velger de rollene ingen andre vil ha