Under narkose fortsatte hjernen å avkode tale og forutsi neste ord

Mens pasienter lå bevisstløse under full narkose, fortsatte enkeltneuroner i hjernen deres å analysere språk. Da en innspilt historie gikk på operasjonsstua, fulgte celler i hippocampus ordklassene og helte mot ordet som burde komme nest, det samme forutsigende arbeidet en våken hjerne gjør når den lytter. Opptaket er blant de første direkte bevisene på at dyp, strukturert språkbearbeiding overlever tapet av bevissthet.

Det går imot en grunnantakelse om narkose. Midlene skal viske ut bevisstheten, og arbeidsbildet har vært at de med den demper den høyere hjernen. Hvis nevroner fortsatt følger setninger, er grensen mellom en bevisstløs og en oppmerksom hjerne mer uskarp enn operasjonsstua har behandlet den.

Bevisene er uvanlig direkte. Pasientene ble operert for alvorlig epilepsi, med elektroder allerede plassert dypt i hjernen for å kartlegge anfallene. Det ga forskerne noe nesten ingen studie har, et blikk på enkeltneuroner som fyrer inni en levende menneskelig hippocampus, og de lyttet med mens en podkast spilte og bedøvelsen tok tak.

Cellene gjorde mer enn å registrere lyd. De skilte et substantiv fra et verb og flyttet fyringen sin etter hvert som historiens grammatikk foldet seg ut, og svarene på uvanlige toner ble skarpere med tiden, et tegn på en hjerne som lærer i stillhet selv med lyset av. Hva enn narkosen fjerner, ser den ikke ut til å fjerne maskineriet som gjør en lydstrøm til strukturert språk.

Ingenting av dette betyr at pasientene var bevisste, og det betyr ikke at de husket et ord. Å bearbeide en setning, å være bevisst den og å lagre den er tre ulike ting, og studien taler bare om det første. Hjernen kan kjøre grammatikken i mørket uten at personen noen gang får vite det.

Grensene er reelle, og teamet er rett fram om dem. Sju pasienter er en liten gruppe, opptakene kommer fra ett område snarere enn hele hjernen, og arbeidet fanger én type narkose, så det kan ennå ikke tale for søvn, koma eller andre bevisstløse tilstander. Det viser en mulighet, ikke en universell regel, og det vil trenge større, bredere replikasjon før det skriver om noe på operasjonsstua.

Studien, fra et team ved Baylor College of Medicine, kom i Nature tidlig i mai. Forskerne vil vite hvor langt den skjulte bearbeidingen rekker, om den berører meningen og ikke bare grammatikken, og hva den betyr for de få pasientene som husker fragmenter av en operasjon, de neste spørsmålene for en hjerne som skulle være slått av.