Det første bildet i Midnight Mass viser en mann som står ved et veikryss mens regnet øser ned. Ansiktet hans er en maske av sorg og skyld. Mannen er Riley Flynn (Zach Gilford), som vender tilbake til øya der han vokste opp, etter fire år i fengsel for en fyllekjøringsulykke som kostet et menneske livet. Åpningsscenen setter tonen for Mike Flanagans miniserie på sju episoder for Netflix: en gotisk skrekkfortelling gjennomsyret av katolsk symbolikk, moralske gråsoner og syndens tyngde.

Flanagan, kjent for The Haunting of Hill House og The Haunting of Bly Manor, bruker sin karakteristiske langsomme oppbygging i denne fortellingen om et døende lokalsamfunn som desperat søker frelse. Da den karismatiske presten Father Paul (Hamish Linklater), med en mystisk fortid, kommer til øya, vekkes en religiøs glød som ser ut til å bringe både mirakler og redsler. Midnight Mass er ikke bare en skrekkserie, men også en meditasjon over tro, skyld og menneskets evne til både grusomhet og forløsning. Flanagan regisserer med omhu og bruker lange tagninger og dvelende bilder for å bygge opp en trykkende stemning. Serien står særlig sterkt når den utforsker disse temaene gjennom katolisismens linse, med hyppige henvisninger til helgener, bibeltekster og sakramenter.

Skuespillerprestasjonene er blant seriens sterkeste sider, og Linklater utmerker seg som Father Paul. Skildringen av den gåtefulle presten har flere lag: Han balanserer karisma med en underliggende trussel som holder seerne i uvisshet helt til de siste øyeblikkene. I episode 3 holder Father Paul en preken om troens evne til å helbrede, mens stemmen hans klinger gjennom den tomme kirken. Linklater er magnetisk i denne scenen og fanger både prestens overbevisning og den urovekkende følelsen av at det skjuler seg mer under overflaten.

Kate Siegel gir Erin Greene, Rileys ungdomskjæreste, både varme og dybde. Det anstrengte gjensynet deres, preget av usagte angerfulle tanker og en hengivenhet som ennå ikke har sluppet taket, er en av seriens mest gripende relasjoner. Siegel spiller med nyanser og får fram Erins indre konflikt mellom kjærligheten til Riley og frykten for fortiden hans. Samantha Sloyan stjeler flere scener som Bev Keane, en kirkegjenger med en glødende tro som grenser til fanatisme. Hun framfører replikker som «Gud virker på mystiske vis» med en slik overbevisning at det virker skremmende.

Også birollene imponerer. Rahul Kohli gir serien et jordnært holdepunkt som lensmann Hassan, midt i det overnaturlige kaoset, mens Kristin Lehman leverer en hjerteskjærende prestasjon som Annie Flynn, Rileys mor. Det skjer i episode 5, når hun konfronterer sønnen med fortiden hans. Henry Thomas tilfører rollen som Ed Flynn, Rileys far, en stillferdig intensitet og fanger de sammensatte følelsene hos en forelder som er splittet mellom kjærlighet og skuffelse.

Midnight Mass er likevel ikke uten svakheter. Tempoet er ujevnt, og enkelte episoder trekker ut når de går i dybden på lokalsamfunnets moralske dilemmaer og religiøse diskusjoner. Temaene er tankevekkende, men bremser tidvis framdriften i fortellingen. Episode 4 bruker for eksempel mye tid på en diskusjon om syndens natur. Den er intellektuelt stimulerende, men oppleves samtidig som et sidespor fra skrekkelementene som først fanget seerne.

Seriens utforskning av tro og synd kan dessuten bli vel uttalt, med dialog som heller mer mot forklaring enn naturlig samtale. Noen ganger holder karakterene lange monologer om hva de tror på, eller tviler på. Selv om dette gir tematikken dybde, kan det forstyrre flyten i fortellingen. Det merkes særlig i episode 6, der flere karakterer holder lange taler om troen sin, og spenningen dermed dabber av.

Serien strever også med å finne sin plass i sjangeren. Den har øyeblikk av ekte skrekk, men Midnight Mass er mer opptatt av å utforske forløsning og skyld enn av å skremme på tradisjonelt vis. Seere som venter seg en rendyrket gotisk skrekkopplevelse, kan bli skuffet over dette skiftet i fokus. Vampyrelementene er kreativt nytolket og knyttes til temaer som avhengighet og tapet av menneskelighet, men introduseres sent i serien. Dermed blir det liten tid til å utvikle dem fullt ut.

Visuelt er Midnight Mass en fryd for øyet. Flanagans bruk av lys og skygge skaper et hjemsøkende vakkert uttrykk som forsterker seriens gotiske atmosfære. Øyas isolerte beliggenhet utnyttes godt og bidrar til en sterkere følelse av uhygge. Enkelte scener baserer seg imidlertid for mye på plutselige skvettescener eller høye lyder for å skape spenning. Det kan virke som et brudd med seriens ellers mer nyanserte tilnærming til skrekk.

Midnight Mass har tydelige fellestrekk med Flanagans tidligere verk, særlig i vektleggingen av familierelasjoner og psykologisk skrekk. Samtidig henter serien inspirasjon fra klassiske gotiske skrekkfilmer som The Omen og Nosferatu, i tillegg til litterære verk om tro og tvil, som The Exorcist og Dracula. Fans av Flanagans tidligere serier vil kjenne igjen både temaer og stilgrep, men seriens fokus på katolisismen skiller den fra de andre verkene hans.

Midnight Mass vil trolig treffe seere som liker langsomt oppbygd skrekk med en tydelig tematisk kjerne. De som er interessert i utforskninger av tro, skyld og forløsning, vil finne mye å sette pris på her. Seere som heller ønsker en fartsfylt skrekkopplevelse med mye action, kan derimot oppleve seriens bevisste tempo og tungt markerte tematikk som mindre engasjerende.

Alt i alt er Midnight Mass en gripende, om enn ujevn, utforskning av tro og skyld. Serien krever tålmodighet og engasjement av seerne, men belønner dem med tankevekkende temaer og flere sterke skuespillerprestasjoner.