Du ser Midnight Mass én gang og legger merke til skremslene. Du ser den igjen og legger merke til pratingen. Mike Flanagan bygger serien av tale — lange, uklippede monologer ved et kjøkkenbord eller fra en prekestol — og satser på at en stemme, holdt lenge nok, blir det mest skremmende instrumentet i rommet.

Det er en Netflix-skrekkminiserie skapt, skrevet og regissert av Mike Flanagan, og den forlater aldri Crockett Island: et krympende fiskevær, noen hundre sjeler, én katolsk kirke. Inn i den lukkede verdenen kommer pater Paul Hill (Hamish Linklater), en ung prest hvis ankomst faller sammen med ting øya ikke kan forklare — tilfriskninger som ser ut som mirakler, tegn som ser ut som advarsler. I løpet av sju episoder surner gløden han tenner, og blir til noe annet.

Regigrepet

Flanagans egentlige veddemål er strukturelt: han holder igjen. I lange strekk avstår serien fra rykket og overlater lerretet til samtalen — i sentrum en nattlig ordveksling mellom Riley (Zach Gilford) og Erin (Kate Siegel) om hva hver av dem tror skjer i dødsøyeblikket. Den varer i minutter, uklippet, to mennesker og mørket. Ingenting hopper frem. Og det er seriens mest urovekkende scene, for den lærer deg å frykte en idé før en skikkelse i bildekanten.

Michael Fimognaris kamera holder avstand og lar ansiktene arbeide; Newton Brothers’ musikk legger seg under salmene, ikke over. Når skrekken endelig viser kortene, er den i timevis forberedt av noe så lite aggressivt som en god mann som sier fornuftige ting med fullstendig overbevisning.

Midnight Mass (2021) på Netflix — Midnight Mass (2021), Mike Flanagans miniserie på Netflix

Skuespillerprestasjonene

Hamish Linklater bærer det hele. Hans pater Paul er varm, skjelvende, fullstendig overbevisende: en mann som er sikker på at han utfører kjærlighetens gjerning, som er nettopp det som gjør ham farlig. Den andre motoren er Samantha Sloyan som Bev Keane, menighetens fromme kvinne hvis våpengjorte skrift skremmer mer enn noe monster; hun er den egentlige skurken, rettskaffenhet med sikringen av. Rundt dem gir Zach Gilfords skyldtyngede Riley, Kate Siegels Erin og Rahul Kohlis sheriff Hassan — en muslim, fremmed i en bygd som lukker seg om én tro — argumentet dets menneskelige tyngde.

Det ærlige forbeholdet

Den er så avmålt at den setter deg på prøve. Serien går rundt grøten en god stund før siste akt betaler seg, og den som søker en konvensjonell skremmemaskin, vil kjenne tålmodigheten som treghet. Den tålmodigheten er poenget — men det er ærlig å advare om at den er der.

Igjen står ambisjonen: en skrekkserie som for alvor bryter med selve troen, dens trøst og dens fare, og som nekter å velge den enkle siden i den striden. Troen er på én gang monsteret og barmhjertigheten. Anbefales.