Kunst

Alison Hammond og den yngre kjæresten: problemet er ikke aldersforskjellen, men dekningen

Lisbeth Thalberg

Med jevne mellomrom dukker det opp en overskrift om at Alison Hammond har «forsvart» forholdet sitt – som om forsvar var den naturlige responsen på å være lykkelig. This Morning-profilen har en yngre kjæreste, og kjendispressen har bestemt seg for at dette er en posisjon hun må argumentere for, snarere enn et liv hun får leve. Det som er verdt å se på, er ikke paret, men innkallingen – den stille antakelsen om at tilfredsheten hennes skylder offentligheten et regnskap.

Hammond har sluttet å late som hun er overrasket. Hun blir stadig bedt om å forklare mannen i livet sitt, og hun avslår høflig å behandle spørsmålet som legitimt. «Det har ingenting med noen andre å gjøre,» har hun sagt; folk vil snakke, «men det er deres sak, ikke min.» Levert flatt, uten varme, fremstår det mindre som et forsvar og mer som en nektelse av å akseptere premissene for rettssaken.

Faktaene i seg selv er udramatiske, og det er en del av poenget. Partneren, David Putman, er modell og massasjeterapeut; de to møttes da hun bestilte en behandling, gikk ut offentlig for et par år siden, og bor nå sammen i London. Aldersforskjellen er 22 år. Hammond har gjort det regnestykket offentlig oftere enn noen burde måtte, og hun har lagt merke til noe dekningen konsekvent unnlater å legge merke til sammen med henne. «Jeg forstår fullt ut hvorfor folk er interessert når det er 22 års aldersforskjell,» sa hun, «men det jeg synes er interessant, er at det ikke er like interessant når det er mannen som er eldre.»

Den setningen er hele historien, og det meste av journalistikken steg over den. En eldre mann ved siden av en mye yngre kvinne er en livsstil; en eldre kvinne ved siden av en mye yngre mann er en kontrovers som noen må bryte tausheten om. Asymmetrien er ikke skjult inne i dekningen – den er dekningen. Hammond smugler ikke inn en greie; hun navngir den eksakte mekanismen som gjør et helt alminnelig forhold til en tilbakevendende nyhetssak.

Se på vokabularet, så avslører det seg selv. Ordet som følger Putman, er «toyboy» – en diminutiv uten noen alvorlig mannlig ekvivalent, et ord som bestemmer at mannen er en eiendel og kvinnen litt latterlig før et eneste faktum har kommet på bordet. Det finnes intet nøytralt begrep som gjør denne jobben. «Trophy wife», det nærmeste man kommer, smigrer den eldre mannen; «toyboy» stikker hull på den eldre kvinnen. Journalistikken påstår å formidle en historie mens substantivet gjør dømmingen. Hammond har sagt at betegnelsen «ikke har noe som helst med det vi har å gjøre», som er en annen måte å si at hun kan se redigeringen som foregår inni beskrivelsen.

Det som gjør responsen hennes verdt å skrive om, er hvor lite hun spiller den ut. Hun iscenesetter ingen sårbarhet og krever ingen allianser. Hun beskriver mannen – lett å være sammen med, noen som «ser meg for den jeg er» – og lar beskrivelsen stå der et argument forventes. Hun har snakket om selvtilliten forholdet ga henne gjennom en lang periode med dårlig helse og forandring, men hun tilbyr det som et faktum, ikke som et bevis. Nektelsen av å bønnfalle er det mest artikulerte ved hele saken.

Avsløringen er enkel. Ingen kommer til å trykke en sak neste uke som ber en mann i femtiårene om å rettferdiggjøre en kjæreste i tjueårene, og det vet alle. Helt til den historien finnes, var Hammonds «forsvar» aldri et forsvar. Det er en kvinne som blir stilt for retten for noe kulturen, hos en mann, arkiverer under hell i uhell.

Tagger: , , , ,

Diskusjon

Det er 0 kommentarer.