Tittelen er et navigasjonsbegrep. Dødnavigasjon (dead reckoning) er metoden der en sjømann estimerer sin posisjon uten ytre referansepunkter — ingen stjerner, ingen synlig kyst, bare et kjent startpunkt, en fart og en opprettholdt kurs. Det er en teknikk grunnlagt utelukkende på tillit til egne beregninger. Filmen gjør dette til mer enn en dekorativ metafor: historien handler nettopp om en posisjon beregnet ut fra falske data, en kjærlighet bygget på det som er fortiet.

Andrzej Bartkowiak kom til regi fra filmfotografi. Hans meritter som kamerafotograf — Presumed Innocent, Speed, Terms of Endearment — beskriver en håndverker hvis øye er trent på forholdet mellom lys og moralsk tyngde. Hans første filmer som regissør, actionøvelser med Jet Li og DMX, var produkter bevisste om sin plass i økosystemet. Dead Reckoning er noe mindre og merkverdigere: en VOD-thriller som åpner i sommerromansens register, før en hevnintrigens mekanikk ankommer for å kreve den.

Stedet er Nantucket, øya i Massachusetts som den amerikanske litterære tradisjonen lenge har forbundet med avreise og katastrofe — Moby Dick dro ut derfra. Tillie (India Eisley) tilbringer sommeren hos slektninger etter å ha mistet foreldrene i en flyulykke. Ulykken har skinn av tilfeldighet inntil det ikke lenger er slik. Niko (KJ Apa) dukker opp i det kystnære lyset med den letthet som manus gir romantiske hovedpersoner, og de to setter i gang buen som sjangeren har gjort kjent.

Den sentrale avsløringen har et navn: Marco. Scott Adkins spiller Nikos bror med kontrollert intensitet — en antagonist som ikke er irrasjonell men kalkulerende, hvis vold er organisert snarere enn eksplosiv. Adkins har bygget karrieren sin på å vise hva en kropp kan gjøre i actionkino; her bes han vise hva et ansikt kan skjule, og han klarer det med mer håndverk enn filmens overordnede arkitektur klarer å absorbere. Flyulykken var planlagt. Tillies foreldre ble myrdet. Sommerromansen hviler på dette fortiede faktum.

Manusproblemet er tonalt. Sommeridyllens register og hevnthrillerens register finner aldri en felles grammatikk; overgangen mellom dem skjer med en bratthet som virker strukturell snarere enn tilsiktet. James Remar bringer som en fortidsfigur som vet mer enn han innledningsvis avslører, den profesjonelle tyngden til en karakterskuespiller med førti år i akkurat slike sjangerkonstruksjoner, og scenene hans har en letthet som resten av filmen søker men ikke opprettholder.

Bartkoviaks kamera bevarer noe av fotografens instinkt: Nantuckets trehusarkitektur og atlantiske lys behandles med mer intelligens enn budsjettet ville antyde. Likevel navigerer Dead Reckoning til slutt med et kart som ikke ganske stemmer med terrenget. For seere som setter pris på en bestemt type håndverk i lavbudsjetts actionfilm, er det nok her til å rettferdiggjøre 91 minutter. Som dramatisk argument om hva vi bygger på falsk grunn, antyder filmen spørsmålet uten å besvare det.