Adam Sandler kjører to karrierer parallelt. Kritikere merker bare den ene

Happy Gilmore 2 avslører uten å mene det noe vesentlig om Adam Sandlers karriere. I originalfilmen fra 1996 var Happy en outsider — en mislykket ishockeyspiller hvis ukontrollerte aggresjon truet golfens veloppdragne establishment. Oppfølgeren finner Happy fullstendig integrert i dette establishmentet. Kritikeren Michael Ordoña noterte i The Wrap at de beste spillerne på touren liker ham for godt til å bry seg. De raseriutbruddene som definerte karakteren, må nå fremkalles med vilje; Happy må “jobbe seg opp til den tilstanden”. Opprøreren ble med i klubben. Klubben tok ham imot med glede.

Kritikere leste dette som en tonal feil. Det de var tregere til å registrere: det er også selvbiografi.

Samme år som Happy Gilmore 2 ble avskrevet som en oppfølger for fans — “strengt tatt for fans”, ifølge Hollywood Reporter — fikk Sandler Golden Globe- og Critics Choice-nominasjoner for sin birolle i Jay Kelly, Noah Baumbachs dramatiske komedie på samme plattform. Han spilte Ron Sukenick, manager for en aldrende Hollywood-stjerne spilt av George Clooney. The Ankler beskrev arbeidet hans som “en mesterlig blanding av humor og hjerte”. Han tapte Golden Globe til Stellan Skarsgård. Etterpå bemerket han, med den ironi han har forfinet i tredve år, at de andre nominerte rett og slett var flinkere til å “innynde seg”.

Dette er ikke en karriere i selvmotsigelse. Det er en karriere i parallell drift.

Siden Paul Thomas Anderson castet Sandler i Punch-Drunk Love i 2002, har han kjørt det samme dobbelte sporet: populære komedier som bygger publikumstillit, og dramatiske roller som utnytter nøyaktig den energien komédiene har skapt. Uncut Gems (2019) er det tydeligste eksemplet: brødrene Safdie bygde filmen rundt Sandlers spesifikke kinetiske energi, og Independent Spirit Awards kåret ham til beste mannlige skuespiller. Academy nominerte ham ikke. Svaret hans var å annonsere at han bevisst ville lage en “forferdelig film”. Deretter kom Hubie Halloween. Det var ikke ironi. Det var en presis erklæring om intensjoner.

Happy Gilmore 2 er ikke en sjekkfilm satt inn mellom Jay Kelly og neste seriøse prosjekt. Det er del av den samme strukturen. Sandlers kommersielle pålitelighet på Netflix er nettopp det som gjør et samarbeid med Baumbach mulig på den samme tjenesten. På AARP-seremonien i januar 2026 lovet Sandler å lage “minst 50 filmer til” før han dør. Henry Winkler, som presenterte ham, fremhevet at under den komiske ryktet ligger “denne fantastiske, oppriktige dramatiske skuespilleren” — og la til at Sandler “aldri byttet sin hawaiianske skjorte og sportsshortsen”. Metaforen var varm. Det den utilsiktet beskriver er et kritikeretablissement som behandler Sandlers dobbelthet som skjuling. Metaforen er feil. Det finnes ikke noe “under”. Begge deler er synlige, simultant, siden minst 2002.

Hva vi vet — og hva som fortsatt er åpent

De verifiserte fakta er ikke bestridt: Happy Gilmore 2 ble klassifisert som kompetent fanservice av Hollywood Reporter og The Wrap; Jay Kelly ga Sandler nominasjoner til Golden Globe og Critics Choice; AARP anerkjente hele karrieren. Oscar-utelukkelsen for Jay Kelly forlenger et mønster tilbake til Punch-Drunk Love og Uncut Gems. Det som deler fortolkningene er om denne doble produksjonen utgjør en sammenhengende strategi eller to genuint atskilte modi. Det som gjør Netflix-dokumentasjonen vanskelig å ignorere er at plattformen selv ikke skiller mellom de to modiene: samme publikum, samme navn, samme anbefalingssystem. Overraskelsen er at kritikere fortsetter å finne dette overraskende.

Tagger: Netflix, analysis-en1, Adam Sandler, Noah Baumbach, Happy Gilmore 2, Jay Kelly