Den hitchhikeren skjærer seg over håndleddet og smirer blod utover bilen idet han flirer inn i kameraet. Dette er Motorsagmassakren: en film som ikke bare vil skremme, men også skade.

Tobe Hoopers kultklassiker fra 1974 er mer enn en splatterfilm; det er et dokumentarisk mareritt fra Texas-ødemarken. Marilyn Burns spiller Sally, den siste gjenlevende i en gruppe venner som faller offer for Leatherface og hans kannibalfamilie. Hooper filmer med håndholdt kamera og naturlig lys, noe som skaper en ubehagelig autentisitet. Når Leatherface (Gunnar Hansen) svinger motorsagen sin, føles det ikke som en stunt – men som et brått innbrudd i virkeligheten.

Filmen fungerer gjennom minimalisme og implisitt vold. Hooper lar oss høre kraniumet knake mot motorsagbladene, og klipper så til Sallys panikkfylte ansikt, blodig over leppen. Lyddesignet er et underverk: hver lyd – fra bein som knaker i kjelleren til den eldre mannens (Jim Siedow) seige hoste – forsterker ubehaget. Burns’ skuespill er spesielt bemerkelsesverdig; hennes hysteriske gråt og klamrende fingre gjør at vi kjenner hver sekund av torturen.

Men Motorsagmassakren har sine svakheter. Plottet er tynnere enn papir, og flere karakterer fungerer mer som offerkjøtt enn som mennesker. Franklin (Paul A. Partain), Sallys bror i rullestol, brukes gjentatte ganger som humoristisk avlastning – en dramaturgisk beslutning som aldri sitter helt, og som gjør det vanskelig å ta ham alvorlig frem til hans brutale død. Filmens feministiske undertoner er også ujevnt håndtert; mens Sallys overlevelse kan leses som en tidlig «final girl»-trope, føles hennes redning mer som et tilfelde enn et resultat av hennes egne handlinger.

Til tross for disse svakhetene setter filmen seg fast på en måte de fleste horrorfilmer fra samme periode ikke klarer. Hooper introduserer grep som skulle bli slashersjangerens kjennetegn: den maskerte drapsmannen, kraftverktøy som drapsvåpen, den isolerte landlige settingen – og etterkommerne bygde videre på disse elementene i tiår etter tiår. Hoopers produksjon ble laget for under 140 000 dollar, og han brukte ukjente skuespillere fra sentrale Texas, noe som gir filmens dialog og interaksjoner en rå, umiddelbar kvalitet.

Burns’ prestasjon er særlig imponerende; hennes hysteriske reaksjoner føles autentiske og uforutsigbare, som om vi aldri riktig vet hva hun vil gjøre neste øyeblikk. Gunnar Hansen skaper Leatherface med minimal dialog – hans fysiske tilstedeværelse og maskerte ansikt er nok til å gjøre ham umulig å glemme. Filmen ble opprinnelig møtt med blandet mottakelse, men er siden blitt ansett som en av de mest innflytelsesrike horrorfilmene noensinne. Den var ekstremt lønnsom og solgte over 16,5 millioner billetter i 1974 alene. Kritikere har gjennom årene diskutert filmens temaer om voldens dehumanisering og samfunnets mørke understrømmer. Roger Ebert beskrev den som «et virkelig Grand Guignol av en film», mens moderne anmeldelser ofte fremhever dens dokumentariske stil og ubehagelige autentisitet.

Motorsagmassakren er blitt referert til og hyllet i tallrike senere filmer og har satt spor i popkulturen som strekker seg langt utenfor horrorsjangerens grenser. Den ble tatt opp i National Film Registry i 2024 – en anerkjennelse som setter en lavbudsjetts-skrekkfilm fra 1974 på linje med klassikere fra store studioer.

Til tross for sine svakheter – det tynne plottet, de underutviklede karakterene og den ujevne håndteringen av feministiske temaer – forblir Motorsagmassakren en film som fortsatt brenner seg inn i netthinnen, femti år etter at den første gang dukket opp på lerredet.