Avgjørelsen som bestemmer alt i Snøsamfunnet er strukturell: J.A. Bayona valgte Numa Turcatti som forteller. Turcatti var en 25 år gammel uruguayansk jusstudent som døde i Andene 11. desember 1972 — to dager før de siste overlevende ble reddet. Han kom aldri ut. Likevel gir filmen ham mikrofonen, og bruker hans posthume perspektiv — rolig, sørgende, eksakt — som motor for alt som følger.

Andeskatastrofen i oktober 1972 hadde allerede vært tema for Frank Marshalls Alive (1993). Bayona vet dette og lager en kategorisk annerledes film. Der Alive er en overlevelsesfilm — stram på handling, drevet av kroppens motstand — er Snøsamfunnet nærmere en kollektiv elegi. Den beveger seg i utmattelsens tempo. Ingen ensomme helter, ingen antagonist. Fjellet, førtifem menn og et nøyaktig regnskap over hvem som er igjen.

Enzo Vogrincic spiller Turcatti med bemerkelsesverdig disiplin — filmens emosjonelle sentrum men merkelig passiv: observerer og kommenterer i fortid. Den sene avsløringen av at denne stemmen tilhører noen som ikke kom tilbake er ikke et dramatisk grep — det er filmens moralske standpunkt. Overlevelsesmetoden — de overlevende spiste kroppene til sine døde kamerater — behandles med større moralsk tyngde her enn i noen tidligere fremstilling.

Snøsamfunnet vant Golden Globe for beste film på fremmedspråk og fikk Oscar-nominasjon for beste internasjonale film. Det er velfortjent. Men filmens egentlige verdi ligger i det strukturelle valget om å sette en mann som døde i sentrum. Bayona forblir hos det som ble igjen.