James Toback åpner An Imperfect Murder med Bosch og Brahms. Før et eneste ord er sagt, plasserer filmen seg i en tradisjon av moralsk maleri — middelalderske hierarkier av synd og konsekvens, begjær og dets pris festet i olje på tre. Løftet er stort. Det som følger er 71 minutter av en film som ikke innfrir det løftet.

Premissen er enkel: Vera Lockman (Sienna Miller), en suksessrik skuespillerinne i New York, våkner fra et mareritt der hun har drept sin ekskjæreste, en narkotikahandler — og oppdager at grensen mellom marerittet og kvelden før er tynnere enn antatt. Filmens naturlige tema — hvordan skyld ser ut når du ikke lenger kan avgjøre om du har fortjent den — ville kunne bære noe mer enn 71 minutter. Toback foretrekker å kretse rundt materialet fremfor å konfrontere det.

Miller er grunnen til å bli til slutten. Hun gir Vera et indre liv manuskriptet i stor grad nekter henne. Scenene der Vera måler avstanden mellom marerittet og virkeligheten er filmens skarpest skrevne.

Charles Grodin — i det som skulle bli hans siste filmrolle før han døde i mai 2021 — spiller Arthur, en skikkelse av gammeldags sinnsro som trer inn i Veras liv som noe mellom fortrolig og filosofisk resonansboks. Grodin bebor den med en skuespillers økonomi som minner oss om hva kinoen mister når det mister slike skuespillere. Alec Baldwin finner det sardoniske registeret rollen krever.

Thrillermekanikken bygger aldri opp ekte spenning. Hva Vera faktisk gjorde interesserer Toback mindre enn hva hun tenker om det. An Imperfect Murder er verdt å se én gang — for Millers arbeid og for den særegne tyngden ved å se Grodin i hans siste rolle. Gapet mellom hva filmen lover og hva den leverer er filmen.