Bernhard Pucher debuterer med spillefilm i den smale enden av horrorkomedien: én lokasjon, én natt, én forurenset energidrikk. Ravers er en film som verken ønsker eller trenger mer enn det.

Georgia Hirst spiller Becky, journalist med alvorlig kimbfobi. Hennes besøk på en ulovlig rave i en nedlagt fabrikk sammenfaller med det øyeblikket Regenerize — en energidrikk med en feilslått formel — begynner å virke på gjestene. Pucher driver ut konsekvensen av paradokset: personen med best grunn til å unngå fysisk kontakt, er også den som overlever en natt der fysisk kontakt er det farlige.

Hirst holder filmen oppe med en fysisk tilstedeværelse som sjangeren sjelden krever. Kimbfobien er ikke et komisk poeng, men en vedvarende tilstand som natten gradvis gjør relevant. Danny Kirrane som Ozzy leverer den nødvendige komiske motvekten; Natasha Henstridge dukker opp i en birolle.

Filmens klogeste grep er musikken som beroligende middel: de smittede reagerer på de samme bassfrekvensene som satte dem i gang. Det er en kommentar til ravekulturens pavlovianske forhold til droppen, og for noen sekvenser en genuin variasjon over zombiefilmens helbredelsesklisjé. Pucher filmer fabriken som et scenerom der han kjenner hver dør og hver vegg.

Ravers er en liten film som ikke prøver å være noe annet. Vitsene treffer ikke alltid; skrekkmekanikken er solid uten å overraske. Men filmen har en presis sentral idé og en skuespiller som leverer mer enn manuset krever. Det holder.