Filmer

DAU-prisen tvinger frem spørsmålet alle festivaler skygger unna: kan bildet bedømmes uavhengig av hvordan det ble skapt?

Veronica Loop
Legg oss til på Google

Én pris fra den 83. Venezia-festivalens prisutdeling har holdt debatten i live en uke etter seremonien, og det er ikke Gulløven. Det er Sølvløven for beste regissør, tildelt Ilya Khrzhanovsky for DAU — den mest omstridte filmen i festivalutvalget, og nå årets viktigste prisnyhet, fordi den trekker frem i lyset et spørsmål festivalmiljøet i årevis har nektet å svare på høyt: kan man bedømme bildet på skjermen uavhengig av forholdene det ble til under?

Kontroversen ventet ikke på seremonien. DAU ankom Lidoen med innvendinger mot prosjektets metoder, og premieren ble møtt med protester i stedet for vanlig applaus. Tilstedeværelsen av dirigenten Teodor Currentzis i hovedrollen ble en magnet for kritikk, og filmen ble av noen i salen lest mindre som en film enn som en uløst etisk kasusstudie. Festivalsjef Alberto Barbera tok det uvanlige steget å forsvare utvelgelsen fra talerstolen, noe som viste hvor brennbar tittelen var allerede før noen jury hadde sagt sitt. Da prisene ble lest opp, ville en pris til DAU i hvilken som helst kategori bli et argument. En pris for regien — for selve akten å orkestrere disse bildene — var den mest høylytte man kunne gi.

Det som gjør valget umulig å avfeie, er juryen som tok det. Maggie Gyllenhaals panel tilbrakte de to ukene med å bli beskrevet, korrekt, som opptatt av etikken rundt hvem som får lage et bilde og til hvilken pris. Den ga sine toppriser til en film som nekter å eksponere motivet sitt, og til en dokumentar bygget på beskyttet vitnemål. Så ga den beste regissør til festivalutvalgets mest anklagede billedskapingsakt. Enten fordampet disse verdiene i det øyeblikket et virtuost filmklipp lå på bordet, eller så kom juryen med en bevisst uttalelse: at en etisk innvending, uansett alvorlighetsgrad, ikke kan fungere som et veto over spørsmålet om håndverk. Begge tolkningene er ubehagelige, og begge setter spørsmålet om separabilitet — kunsten her, metoden der — midt på bordet i stedet for under det.

Dette er stedet der DAU slutter å handle om én film. Festivaler har lenge operert med en uuttalt adskillelse mellom verket og forholdene som produserte det, og hedret bilder mens de holdt de mer ubehagelige spørsmålene om tilblivelsen i randsonen av pressekonferansen. Festivalmiljøet sier sjelden dette høyt, fordi å si det høyt innbyr til akkurat den debatten som nå utspiller seg. Ved å krone DAUs regi, gjorde Venezia det implisitte eksplisitt. Den tolererte ikke bare en omstridt film; den identifiserte regien — den organiserende intelligensen bak bildene folk protesterte mot — som den beste i konkurransen. Man kan ikke feire det og late som om metoden er en separat samtale. Prisen smelter dem sammen.

Festivalmiljøet har brukt år på å perfeksjonere kunsten å ikke svare på dette spørsmålet. En problematisk produksjon blir overskrifter; festivalen setter opp den ferdige filmen likevel; alle er mer eller mindre enige om å behandle visningen og skandalen som to separate rom. Den våpenhvilen holder nettopp fordi ingen jury noensinne blir tvunget til å ta stilling til det direkte — premier går til skuespill, til manus, til en løve som alltid kan forklares som en stemme for helheten. En pris for beste regissør er vanskeligere å hvitvaske. Regi er kategorien som mest eksplisitt hedrer valgene bak kameraet: hva som ble iscenesatt, hvordan, og på bekostning av hvem. Å kåre DAUs regi som den fineste i konkurransen er å sette en verdi, offentlig, på nettopp avgjørelsene som er omstridt. Juryen kunne ha spredt sin anerkjennelse over tryggere kategorier og latt filmens tilstedeværelse i prislisten tale stille. Den valgte den ene prisen som taler høyt.

Det er en reell kostnad ved å si den stille delen, og Venezia vil betale noe av den. Når en festival belønner en omstridt metode som håndverk, mister den det bekvemme forsvaret — at å programmere en film ikke er det samme som å godkjenne hvordan den ble laget — fordi en regipris er en godkjennelse av hvordan den ble laget, eller den er ingenting. Fremtidige filmskapere vil lese signalet, og ikke alle vil lese det slik juryen hadde tenkt: noen vil høre at den sikreste veien til en regiløve går gjennom provokasjon høylytt nok til å kreve et forsvar fra talerstolen. Det er faren ved å gjøre en implisitt norm til en eksplisitt belønning. Venezia må tro at det hedret en enestående regihandling. Hva det også gjorde, var å publisere en prislapp.

Motargumentet fortjener en rettferdig høring. Kanskje var DAU rett og slett den best regisserte filmen i feltet, og prisen sier ingenting om metode — juryer belønner det som er på skjermen, og beste regissør er en håndverkskategori, ikke en etikkdomstol. Standpunktet om at kunst kan bedømmes uavhengig av tilblivelsen, er i seg selv omstridt, men det er en legitim posisjon, holdt av seriøse mennesker. Og mye av protesten knyttet seg spesifikt til Currentzis, en sak delvis atskilt fra regien prisen hedrer. Det er mulig at prisen er snevrere enn diskursen som virvler rundt den — en teknisk kjennelse som festivalens kritikere har blåst opp til en moralsk en.

Men konsekvensene vil ikke forbli snevre. DAU går nå mot distribusjon med en større festivalpris sveiset til et uløst argument, og enhver kjøper, programlegger og kringkaster som tar i filmen, må bestemme seg for hvilken halvdel de håndterer — trofeet eller kontroversen. Venezia, for sin del, har bekreftet en identitet: festivalen som er mest villig til å programmere og belønne provokasjon, og å forsvare det valget høyt. Se hvordan neste års juryer formulerer sine avgjørelser. Når en festival først har sagt den stille delen — at bildet kan hedres uavhengig av tilblivelsen — blir det mye vanskeligere å la det forbli usagt igjen.

Tagger: , , , , ,

Legg oss til på Google

Diskusjon

Det er 0 kommentarer.