Filmer

Vicky McClure var aldri trusselen mot ‘Line of Duty’ – det er eierne

Liv Altman

Med jevne mellomrom dukker den samme bekymringen opp igjen rundt Line of Duty — at serien er én avskjed fra å kollapse, at fremtiden hviler på om stjernene kan lokkes tilbake til avhørsrommet. Den nyeste versjonen av den bekymringen fester seg til Vicky McClure, som om antikorrupsjonsenheten var hennes å legge ned. Det er den ikke, og hun forsvinner ingen steder. De tre skuespillerne i sentrum av britisk fjernsyns mest seiglivede politiserie kommer alle tilbake. Hvilket betyr at spørsmålet alle stiller, er feil.

Den reelle trusselen har ingenting med hvem som er i rollelisten å gjøre, og alt med hvem som eier eiendommen — et skille som dekningen stadig visker ut. Line of Duty tilhører ikke BBC slik en seer kanskje antar. Kringkasteren kan bestille flere sesonger; den eier den ikke. De som gjør det, blir nå fridd til av selskaper med langt dypere lommer og en veldokumentert appetitt på akkurat denne typen utprøvde, umiskjennelig britiske maskineri.

Fornyelsen i seg selv er entydig. Martin Compston, McClure og Adrian Dunbar vender alle tilbake i sine opprinnelige roller i en sesong på seks episoder, med Jed Mercurio som manusforfatter og World Productions som produsent i samarbeid med ITV Studios. AC-12 er oppløst og omdøpt til Inspectorate of Police Standards; i det kaldere klimaet får Steve Arnott, Kate Fleming og Ted Hastings sin mest sensitive sak til nå, bygget rundt en dekorert organisert-kriminalitet-etterforsker, Dominic Gough, anklaget for å ha misbrukt sin stilling som seksuell rovdyr. Mercurio, typisk tørr, sier at korrupsjonen skulle ha vært over mens serien var i pause, så han har måttet bruke fantasien.

Så den kreative motoren er intakt. Det som ikke er avgjort, er eierskapet under den. World Productions har immaterielle rettigheter; BBC har bare rettigheter til å bestille nye sesonger; ITV Studios håndterer distribusjon. Inn i det gapet, ifølge en rapport i The Sun, sies Netflix og konkurrerende strømmetjenester å sirkle — trukket, antyder avisens kilde, av dype lommer og en sult etter velprøvde britiske dramaer.

Alle som har sett hvordan slikt utspiller seg, vil kjenne igjen mønsteret. Netflix har allerede varmet opp BBC-fødte eiendommer til eventkino, gjort Peaky Blinders og Luther til filmer, og har tidligere handlet direkte med World Productions om Line of Duty-biblioteket. Politietterforskningsserien er det mest bærbare formatet fjernsynet noensinne har funnet opp — selvstendige saker, en enhet som kan bemannes på nytt etter behov, et merke som uten tvil overlever ethvert enkelt ansikt i rollelisten. AC-12, avhørsromsduellen, det stripelys-opplyste «mother of God» i alt sammen: det kunne, i teorien, kjøre uten noen av de tre amigoene.

Den bærbarheten er en dyd på BBC One og en fristelse overalt ellers. En strømmetjeneste som kjøpte eiendommen, ville ha alle incentiver til å behandle den som en franchise snarere enn en serie — spin-offs, parallelle enheter, en sesong i året, trioen gradvis valgfri. Og det er der serien har mest å tape. Det som gjorde Line of Duty enestående, var kompresjon: én forfatters paranoide klokkemekanikk, en liten ensemblebesetning, det saktebrennende avhøret strukket forbi komfortsonen, disiplinen i en kort britisk sesong som fikk hver time til å føles bærende. Løsner man de begrensningene, får man ikke mer Line of Duty. Man får innhold iført seriens vest.

Lærdommen fra enhver overstrukket krimfranchise er at formatet overlever, men følelsen gjør det ikke. Den neste AC-12-saken vil finne ut hvem Dominic Gough egentlig er. Det mer betydningsfulle avhøret er det som foregår utenfor skjermen — om hvem som får fortsette å lage serien, og om svaret bevarer det som fikk noen til å bry seg i utgangspunktet.

Tagger: , , , ,

Diskusjon

Det er 0 kommentarer.