Filmer

Denne ukens Netflix-nyheter satser på kvantitet, ikke kvalitet

Nesten førti titler lander på Netflix denne uken under applaus. Tallet er ekte; men mens biblioteket vokser, forsvinner en Cannes-vinner i det stille.
Liv Altman
Legg oss til på Google

Det finnes en slags overflod som leses som gavmildhet helt til du legger merke til hva den koster. Netflix har hatt en av de ukene — den typen de ukentlige guidene hilser som en triumf av kvantitet, en hylle fylt til randen, nok en “innholdsrik uke” med noe for alle. Tallet er ekte. Spørsmålet rundene aldri tenker på å stille, er hva tallet egentlig er til for.

Les dekningen, og du får servert et mangfold: en Bollywood-fusjonsdanskomedie som toppet den globale listen, et true crime-antologi av Ryan Murphy, en elsket campus-sitcom vekket til live for en ny generasjon, en italiensk internatskole-thriller, et brasiliansk juridisk drama, en koreansk romantikk, lisensiert skrekk, og en realitykonkurranse satt inni en sjokoladefabrikk. Entusiasme er husstilen til disse listene. Men overflod er ikke det samme som dybde, og den egentlige strategien er lesbar nettopp i gapet mellom de to.

Bare en håndfull av disse titlene gjør bevaringsjobben. Månedens trekkplaster er nok et kapittel av Ryan Murphys Monster-maskin, antologien som har lært å produsere prestisje på timeplan slik de gamle studioene produserte westernfilmer. Best of the Best gir algoritmen dens favoritt, en komedie som reiser. Og A Different World ankommer lastet med minne: spin-offen som, i sin storhetstid på slutten av 1980-tallet, gjorde mer ærlig arbeid om svart college-liv enn sitcomen som fødte den, nå gitt videre til barna til Dwayne Wayne og Whitley Gilbert. En slik vekkelse er et veddemål om at hengivenhet er arvelig — at slekten vil bære en byrde som den nye skrivingen ennå ikke har fortjent.

Rundt disse ankerpunktene sitter fyllet som overflod krever. Party Down returnerer som katalog, ikke kreasjon. Skrekken er en ti år gammel dobbelregning — Oculus og House at the End of the Street — satt tilbake på hyllen heller enn laget. Den internasjonale sløyfen, fra et internatskolemysterium til en argentinsk spøkelseshistorie om en lege som ser de døde, er ekte programmering, men det er også volum: titler som fyller en rad på hjemmeskjermen og en linje i pressemeldingen. Sammen gjør de tallet stort. Nesten ingen av dem er grunnen til at noen fornyer abonnementet.

Avsløringen er hva som forsvinner. De samme dagene biblioteket svulmer opp med sine tre dusin oppføringer, går Anatomy of a Fall ut døren — Justine Triets Palme d’Or-vinner, rettssalsdramaet som tok Oscar for beste originale manus over Past Lives og Oppenheimer, en av de virkelig varige filmene tjenesten har båret. Et bibliotek som legger til førti ting det har råd til å glemme og trekker fra det ene det burde beholde, bygger ikke en samling. Det håndterer slitasje.

Selv TheWrap, som katalogiserer sløyfen tittel for tittel, kommer til det samme ordet uten å lene seg på det: en bredt appellerende bevaringsstrategi heller enn konsentrert investering. Det er den høflige versjonen. Den mer direkte er at kvantitet har blitt en sikring mot at noen enkelt tittel betyr noe — hvis ingenting er essensielt, kan ingenting bli savnet, og den månedlige påfyllingen gjør stille det arbeidet en stor film pleide å gjøre. De klassiske studioene forsto knapphet som verdi; strømmehyllen er bygget på den motsatte troen, at nok er sin egen form for kvalitet.

Det er derfor det ærlige målet på en Netflix-uke ikke er haugen som lander på fredag. Det er Palme d’Or-en som ble slettet på onsdag for å gjøre plass til den.

Tagger: , , , ,

Legg oss til på Google

Diskusjon

Det er 0 kommentarer.