Det finnes en sekvens midt i I’m No Longer Here som rommer filmens samlede argument: Ulises — sytten år, skinnjakke, håret skulptert i Kolombia-ungdommens stil — danser alene i et rom i Queens som er så lite at hodetelefonene er selve rommet. Han danser akkurat slik han danset i Monterrey med Los Terkos, hele kroppen langsom og bevisst mens bassen i cumbia rebajada faller til halv hastighet. Ingen ser på. Fernando Frías de la Parra valgte å filme dette uten kommentar, og det valget er filmens sentrale argument.

Frías bruker cumbia rebajada — cumbia bremset ned til rytmen kjennes geologisk — ikke som lydspor men som narrativ arkitektur. I Monterrey fyller musikken rommet: gatene, Terkos-kropper, et liv organisert rundt det å tilhøre et bestemt kvartal i en bestemt by. I Queens slutter den å fylle. Ulises bærer den i hodetelefoner slik man bærer et fotografi — ikke fordi det gjør noe lenger, men fordi det er umulig å la det ligge igjen.

Damián Garcías foto overtar den strukturelle funksjonen som dialogen ikke trenger å ha: i Monterrey brenner mettede røde og grønne toner i barriots betong; i Queens presser et grynete grått inn fra alle bildkanter. Juan Daniel García Treviño spiller Ulises med dyp tilbakeholdenhet — han forklarer ikke, fremfører ikke nostalgi, gir ikke kameraet en scene der følelsen er lesbar utenfra. Han er rett og slett til stede i den verdenen filmen har bygget for ham. Frías trengte ikke å fortelle deg at Ulises er forminsket av forflyttningen. Han tok bare bort fargene.

I’m No Longer Here stiller det spørsmålet som innvandrerfilm sjelden formulerer: hva mister du som ikke er overlevelse? Ikke oppholdstillatelse, ikke bolig, ikke fysisk sikkerhet. Det du mister er den spesifikke musikken du danset til på en spesifikk måte med spesifikke mennesker på et spesifikt sted — og det tapet annonserer seg ikke som tragedie. Det samler seg i subtraksjoner: en dans utført alene, et slanguttrykk ingen kjenner, en gest som her betyr noe annet. Frías bygger filmen ut fra nettopp disse øyeblikkene.

I’m No Longer Here vant Ariel-prisen for Beste Film i 2020 og var Mexicos kandidat til Oscar for Beste Internasjonale Film. Anerkjennelsen er proporsjonal. Det Fernando Frías de la Parra har bygget er en film som gir Kolombia-subkulturen — cumbia rebajada, Terkos spesifikke ritualer — den samme strukturelle alvorligheten som europeisk kunstfilm gir borgerlig sorg. Tilgjengelig på Netflix. 113 minutter.