Åpningsscenen i Jeg er ikke her lenger fokuserer på Ulises’ hånd, som nøye justerer en radioantenne. Skjermen fylles av hans selvlagde frisyre—en eksplosjon av farger og motstandsvilje—and vi forstår allerede at filmen handler om mer enn bare overlevelse; det handler om de små, hengivne måtene unge mennesker skaper identitet i kaosets møte.

Fernando Frías de la Parras drama fra 2019, basert på hans egen novelle, er en ikke-lineær fortelling som følger Ulises Sampiero (Juan Daniel García Treviño), en 17-årig gjengleder i Monterrey, Mexico. Etter en voldelig misforståelse med et lokalt kartell tvinges han til å flykte til USA, og filmen hopper mellom hans liv i Mexico og den forvirrende nye virkeligheten i Queens. Det er en historie om forflytting, kulturell utplaning og nostalgis fortvilelse—but also about the resilience of youth culture.

Filmen sin største styrke er den innlevelsesskapende portretteringen av Kolombia-kontrakulturen, en underkultur Frías de la Parra tydeligvis kjenner intimt. Scenene med Los Terkos—Ulises’ gjeng—som danser til sakte cumbia (cumbia rebajada) er elektriske. Musikk pulserer gjennom hver ramme, kameraet flyter i takt med dansernes bevegelser. Disse øyeblikkene føles levende, fanger den rå energien i ungdomsopprør og den kortvarige glede ved tilhørighet. García Treviño er magnetisk her, hans opptreden stråler både sårbarhet og selvtillitt. Når Ulises danser, er det ikke bare bevegelse—det er en selverklæring, et nekt for å bli slettet.

Filmen sin ikke-lineære struktur legger til tekstur i begynnelsen, speiler Ulises’ splittede sinnstilstand. Men når fortellingen hopper mellom Mexico og USA, blir forvirringen et problem. Noen overganger føles brå, til og med skremmende, og trekker oss ut av historien i stedet for å dykkes dypere inn. Tempoet snubler også i Queens, der Ulises sliter med å tilpasse seg livet blant dagarbeidere. Disse scenene mangler den levende detaljrikdommen fra tiden med Los Terkos, og uten samme kulturelle rike drages de.

Men Frías de la Parra gjør dristige regissørvalg som betaler seg. Bruken av lyd er særlig slående—når Ulises kommer til Queens, blir filmen nesten stille, det eneste lydene kommer fra radioen han klemmer mot brystet. Det er et kraftig symbol på hans isolasjon, og ett av de få øyeblikkene der den ikke-lineære strukturen forsterker i stedet for å distrahere.

Birollebesetningen leverer sterke opptredener, selv om noen figurer føles underutviklet. Xueming Angelina Chen som Lin, den nysgjerrige grandniecen til Ulises’ arbeidsgiver, skiller seg ut. Hennes vennlighet og nysgjerrighet gir en nødvendig følelsesmessig ankring i de amerikanske scenene, men også hun føles mer som et konsept enn en fullt utviklet person.

Filmen sin originalitet ligger i fokuset på Kolombia-kulturen, en underkultur vi sjelden ser på skjermen. Cumbia rebajada-lydsporet er innovativt, gir filmen et distinkt lydidentitet. Men den ikke-lineære strukturen, til tross for ambisjonen, føles noen ganger mer som et trick enn meningsfull. Historien ville ha nytte av mer sammenheng—noen av de følelsesmessige høydepunktene lander med mindre effekt fordi vi stadig blir trukket mellom tidlinjer.

Når det gjelder sjangerpassform, går Jeg er ikke her lenger en tynn linje mellom ungdomsdrama og sosial kommentar. Den lykkes i å fange ånden i ungdomsopprør, men snubler når den prøver å håndtere bredere temaer som migrasjon og kulturell forflytting. Blendingen er ikke alltid jevn, noe som etterlater noen øyeblikk ujevne.

Dette er til slutt en film for de som setter pris på rå, kulturelt spesifikk fortelling. Hvis du noen gang har følt smerten av å bli røtt opp—enten fra hjem, fellesskap eller identitet—vil Ulises’ kamp resonere. Men det er ikke en enkel film å se. Den ikke-lineære strukturen krever tålamod, og noen tilskuere kan finne seg frustrerte fremfor berørt.

Frías de la Parra har laget en dristig, visuelt slående film som tar risiko—men ikke alle betaler seg.

Tagger: dramaer, Jonathan Espinoza, Juan Daniel Garcia Treviño, Luis Fernando Frías de la Parra, Xueming Angelina Chen, Ya no estoy aquí

Ungdomskulturens motstandsfulle puls gjennom kaos

Mer som dette

Hvorfor James. lander på Netflix med Colombias kaptein som setter ord på nederlagene før VM

«Avatar: The Way of Water» er James Camerons tre timer lange forsvar for det store lerretet

Seven, thrilleren David Fincher bygget på det den nekter å vise

Amnesia Romance: Kjærlighet som går tapt og gjenfinnes etter hukommelsestap

Separation, skrekkfilmen med et monster langt bedre enn filmen som er bygd rundt det

Asakusa Kid ser den unge Takeshi Kitano lære komikk mens scenen som skapte ham slukner

Diskusjon