Det Jack London skrev i 1909 var ikke akkurat en roman — det var et oppgjør. En halvt selvbiografisk diseksjon av en mann som rykker seg løs fra fattigdommen gjennom ren intellektuell kraft, bare for å oppdage at den borgerlige verden han hadde slått seg så desperat for å komme inn i ikke har noe å tilby. Pietro Marcello forstod dette før han flyttet en eneste scene fra San Francisco til Napoli.

Transponeringen er ikke kosmetisk. Marcello kobler om historiens politiske krets: Londons California-bukt blir til Italia i mellomkrigstiden, og Martin Edens ensomme individualisme får en tragisk dimensjon som originalen bare kunne antyde. Luca Marinelli spiller Eden som en mann som leser alt han kan og likevel er ute av stand til å lese de historiske kreftene som samler seg rundt ham. Hans dannelse er ekte; hans blindhet, fullstendig.

Fotograf Francesco Di Giacomo filmer i 4:3 og blander 16mm-korn med arkivmateriale fra napolitanske arkiver. Arkivmaterialet er ikke dekorasjon: det forankrer Martins individuelle historie i en kollektiv historie han nekter å slutte seg til. Hver arbeidermarsj og fabrikssang som dukker opp i de sepiafargede innslagene minner seeren om at filmens argument er politisk, ikke bare psykologisk.

Luca Marinellis prestasjon er sentrum rundt hvilket filmen organiserer all sin moralske tyngde. Han mottok Volpi Cup for beste skuespiller i Venezia, og prisen er fortjent uten forbehold. Marinelli spiller Edens forvandling — fra nesten analfabetisk sjømann til publisert forfatter til uttømt kjendis — uten en eneste falsk tone. Det han formidler mest overbevisende er ikke ambisjonene, men kostnaden ved dem. Scenen der Eden innser at suksessen har gjort ham usynlig for seg selv, spilles i fullstendig stillhet og er blant de mest knusende i italiensk film i dette århundret.

Martin Eden er ikke en lett film. Den er lang, auster og holder seeren på bevisst avstand. Men austeriteten er presisjon, ikke kulde — og i siste bilde ankommer alt som ble holdt på avstand uten forvarsel. Jack London døde som fyrtiåring, ett år etter romanens utgivelse. Pietro Marcello forstod det London ikke helt klarte å artikulere om sin egen skapelse, og forskjellen mellom de to verkene er mål for filmens bragd.