Filmer

Memory: Liam Neeson spiller en leiemorder som mister hukommelsen, i en thriller som glemmer sin beste idé

Martin Campbell gir Neeson hans mest interessante premiss på årevis — en morder i kappløp med sitt eget minne — og slår seg så til ro med filmen han alltid lager.
Martha Lucas

Memory kommer med det ene som vanligvis mangler i Liam Neesons sene thrillere: en idé du ikke blir kvitt. Helten er en leiemorder hvis hukommelse tæres bort av tidlig Alzheimer — en mann som dreper for å leve, og som ikke lenger kan stole på det eneste verktøyet yrket krever, sitt eget minne. I noen få scener gjør det premisset noe ekte urovekkende med Neesons velkjente mal, den barske hevneren med en helt bestemt evne. Her svikter evnen, notatene rablet på underarmen er den siste tråden han har igjen, og hevneren kappløper med klokken inne i sitt eget hode.

Så tar filmen rundt ideen over igjen. Regissert av Martin Campbell — håndverkeren som to ganger startet James Bond på nytt med GoldenEye og Casino Royale — og skrevet av Dario Scardapane, er Memory en nyinnspilling av den belgiske thrilleren The Memory of a Killer (2003), som selv bygger på Jef Geeraerts’ roman. Alex Lewis (Neeson) tar et oppdrag i El Paso, nekter å drepe en menneskehandlet tenåringsjente og blir en løs tråd som noen mektige vil klippe over. På den andre siden av saken står FBI-agenten Vincent Serra, spilt av Guy Pearce, som følger det samme sporet av barneutnyttelse og penger fram til den uangripelige eiendomsmagnaten Monica Bellucci spiller.

En bedre idé enn filmen rundt den

Castingen av Pearce er filmens skarpeste grep, og den vet det: et blunk til Memento, Christopher Nolans film bygd helt rundt en mann som ikke kan danne nye minner. Memory streber etter det slektskapet. Den søker moralsk gråsone: en morder som ikke bare er den krenkede gode mannen, et system der politi og rike er sammenvevd, en slutt nærmere tragedie enn triumf. Campbell iscenesetter de tidlige partiene med ekte økonomi, og Neeson, i et lavere og tristere register enn actionfilmene hans vanligvis tillater, gjør oppløsningen lesbar uten noen gang å overspille skjelvingen.

Der den mister tråden

Men tyngden løper hele tiden fra utførelsen. For en thriller av mannen som filmet to av den moderne Bondens beste actionåpninger, er Memory påfallende treg: lang på samtale, kort på den kinetiske utladningen premisset synes å love, og merkelig uvillig til å avfyre arsenalet den bruker en time på å lade. Pearces agent får prosedyre, men lite indre liv; Bellucci, en virkelig imponerende tilstedeværelse, strander i en rolle som bare ber henne være kaldt mektig. Korrupsjonsplottet legger seg i formen av hundre andre grense-noirer, og den hjemsøkende kroken — en morder som kanskje glemmer hvorfor han dreper — krymper til en manusmekanisme i stedet for skrekkmotoren den kunne ha vært. Resultatet føles, med Hollywood Reporters formulering, merkelig tomt i kjernen.

Det er frustrasjonen ved Memory: den prøver. Som Variety innrømmet, sikter den i det minste mot noe mer alvorlig enn det vanlige Neeson-med-pistol-oppdraget, og første akt lar oss ane en langt bedre og mørkere film som lurer inni. Det gode fundamentet er synlig: et sterkt premiss, en dyktig regissør, en hovedrolle som heller mot sårbarhet framfor hevn. De tetter bare aldri avstanden mellom hensikt og virkning. Filmen har en fin åpning, en lovende midte og en dom den aldri helt fortjener.

Se den for Neeson som finner sorgen under formelen, og for den sjeldne Campbell-thrilleren som foretrekker melankoli framfor spektakel. Vent deg likevel skuffelsen ved en film som husker nøyaktig hva den vil være, og glemmer, gang på gang, hvordan den kommer dit. Memory er den flittige midten i en sjanger som kan langt mer — og, å dømme etter sine egne første tjue minutter, kunne den med.

Diskusjon

Det er 0 kommentarer.