Midt i Alone er det en innstilling som oppsummerer filmen på fire sekunder: Jules Willcox ved kanten av en bekk i Oregon — nylig blitt enke, med en mann som prøver å drepe henne — gråter ikke, bryter ikke sammen, ber ikke. Hun beregner. Øynene hennes leser strømmen, trelinjen, lyset. Det er filmens programerklæring, og alt John Hyams bygger før og etter dette øyeblikket rettferdiggjør det.

Hyams regisserte Alone som en nyinnspilling av den svenske thrilleren Försvunnen (2011), skrevet og co-regissert av Mattias Olsson, som også tilpasset sitt eget manus til denne amerikanske versjonen. Premissen er radikalt komprimert: en enslig kvinne på en fjellvei i Oregon, en fiendtlig fremmed i en pickup, en eskalasjon som ankommer før man har rukket å sette seg til rette. Hyams, som finpusset ferdighetene sine på de siste Universal Soldier-oppfølgerne, vet hva sjangeren krever og nekter å overstige det. Ingen villain-tilbakeblikk, ingen parallell politiprosedyre, ingen redning i siste liten. Det er Jessica, det er mannen som tar henne og det er skogen.

Marc Menchaca spiller den mannen — navnløs i rulleteksten, med lett domestiserte manerer, med en skremmende velordnet metode. Anthony Heald dukker opp i filmens hengselsscene med stille presisjon. Men Alone er Jules Willcox’ film fra første til siste bilde: hennes Jessica verken skjelver eller hevner seg — hun handler, beregner, overlever på betingelsene hun har foran seg.

Med 94% på Rotten Tomatoes er kritikermottakelsen ikke overraskende. Alone gjør det riktig: 98 minutter der hver scene tjener mekanikken, ingenting er ledig og klimakset fortjener sin vending ærlig. En thriller som vet nøyaktig hva den er.