Det finnes nøyaktig ett bilde i Separation som rettferdiggjør aldersgrensen på plakaten, og William Brent Bell setter det rett på plakaten: en forvridd, glisende marionett på huk i enden av en korridor mens en liten jente ser opp mot den ut av mørket. I omtrent tre sekunder er filmen virkelig skremmende. Så sier noen noe, og trolldommen brister — som i miniatyr er hele problemet med en skrekkfilm som formet et mareritt før den skrev en historie å putte det inn i.

Separation, som hadde premiere våren 2021, følger tegneserieskaperen Jeff Vahn (Rupert Friend), hvis dystre små dukkefigurer, the Grisly Kin, er det eneste han noen gang har vært god til. Han er i ferd med å tape en bitter omsorgsstrid om datteren Jenny (Violet McGraw) mot sin fraseparerte kone Maggie (Mamie Gummer) og hennes rike, foraktfulle far Rivers (Brian Cox). Når Maggie drepes i en påkjørsel der sjåføren stikker av, blir Jeff og Jenny igjen alene i et enormt Brooklyn-hus — og tegningene på veggene begynner å bevege seg.

En stund ser man den bedre filmen prøve å komme seg ut. Fotografen Karl Walter Lindenlaub, en veteran fra blankpolert studiospektakel, filmer huset som et hjemsøkt dukkehus, bare lysløse korridorer og sykelige dammer av lampelys, og Bell iscenesetter monsteret sitt med ekte velbehag. The Grisly Kin spilles av slangemennesket Troy James, hvis lemmer bøyer seg feil vei i en tørr, insektaktig gru som ingen CGI kunne kjøpe; hver gang en av dem folder seg ut av skyggene, husker filmen et øyeblikk hva den er til for. Brian Cox gjør på sin side det Brian Cox gjør: importerer førti års tyngde til en rolle som knapt fortjener ti minutter.

Men alt mellom skremslene er en langsom lekkasje. Manuset til Nick Amadeus og Josh Braun har én smart idé — sorg og omsorgskrig gjort bokstavelig til hjemsøkelse — og ingen anelse om hva det skal gjøre med den i hundre minutter. Personene forklarer seg i flate, funksjonelle setninger; handlingen stopper når den vil, og rykker så videre; en sen vending om hvem som egentlig trekker i trådene, kommer uten logikken eller redselen til å bære den. Bell har vært her før — The Boy, The Devil Inside — og mønsteret holder: et sterkt skrekkbilde, et manus for tynt til å bære det.

Det som svir, er hvor nær råmaterialet ligger den ekte gruen. I de samme årene gravde filmer som Hereditary og Babadook i akkurat denne åren — foreldreskap, sorg og skyld som størkner til noe monstrøst — og trakk blod. Separation peker ustanselig mot det mørket, mot en far som halvveis ønsker at tingen i veggene skal løse problemene hans, og trekker seg så tilbake til en ferdig skremsel og et musikkstøt. Tross aldersgrensen skremmer den som en familiefilm: den trekker alltid neven tilbake i akkurat det øyeblikket den kunne gjøre vondt.

To år senere har Separation lagt seg til rette på den plassen anmeldelsene ga den: en fotnote i den lange oppblomstringen av amerikansk skrekk den aldri var god nok til å slutte seg til. Kritikken var hard, publikum trakk på skuldrene, og filmens mest varige arv er et skapningsdesign hvis skjermbilder skrekkfans fortsatt bytter, helt løsrevet fra filmen: et monster som overlevde sin egen historie. Det er ikke ingenting. Det er heller ingen anbefaling.

Se den, om noe, for the Grisly Kin og for en Cox som nekter å gå på autopilot; hopp over den hvis du er ute etter noe som ligner et plot, en skremsel som blir sittende, eller en grunn til å bry deg om menneskene den holder i mørket. Separation er en spøkelseshus-attraksjon med en glimrende animatronikk og ingen som passer på manuset — bevis på at et strålende monster og en ødelagt film i skrekkens verden kan dele én kropp, og at monsteret alltid taper.