Val Kilmer var ‘vanskelig’. Filmene han laget sier noe annet

Det Roger Ebert la merke til — at Val Kilmer kanskje var «den mest ubesungne mannlige stjernen i sin generasjon» — ble aldri konsensus før Kilmer ikke lenger var i stand til å motsi det. Han døde i en alder av sekstifem, av lungebetennelse, etter å ha tilbrakt det siste tiåret med kraftig begrenset stemme som følge av en kreftbehandling som inkluderte trakeotomi. Oppvurderingen som fulgte var rask, varm og komplisert av et spørsmål karrieren hans alltid hadde reist: hva gjør man med en skuespiller Hollywood sa var for mye, og hvis beste arbeid var nettopp dette for mye?

Stempelet «vanskelig» fulgte Kilmer gjennom 1990-årene som en andre kreditering. Regissøren Joel Schumacher, som ga ham rollen som Batman i Batman Forever, kalte ham «barnslig og umulig». John Frankenheimer, som regisserte ham i Doktor Moreaus øy, felte den endelige dommen: «Jeg liker ikke Val Kilmer, jeg liker ikke arbeidsmoralen hans, og jeg ønsker aldri å bli forbundet med ham igjen.» Anklagen ble til konvensjonell visdom. Tidlig på 2000-tallet syntes Kilmers bane — fra generasjonens mest etterspurte stjerne til et navn primært knyttet til lavbudsjettsproduksjoner — å bekrefte legenden.

Stempelet «vanskelig» fortjener å undersøkes ikke som en dom, men som et symptom: på hvordan Hollywood håndterer ubehagelige talenter og betingelsene som profesjonell tålmodighet gis eller trekkes tilbake under.

Fortellingene om oppførselen hans er ikke trivielle. På opptakene til Doktor Moreaus øy skal Kilmer ha nektet å forlate traileren. Regissøren Richard Stanley ble erstattet midt i opptakene; Frankenheimer, som overtok, befant seg i samme situasjon. På Batman Forever dokumenterte Schumacher offentlig at Kilmer primært kommuniserte gjennom konflikter. Kilmers eget forsvar var karakteristisk indirekte: i en offentlig meningsutveksling forklarte han at han ikke hadde gjort «nok av håndholding og smisking overfor finansiærene. Det eneste som interesserte meg, var skuespillet».

Overfor disse fortellingene står et filmverk som er sitt eget argument. Som Doc Holliday i Tombstone leverte Kilmer det mange kritikere anser som en av tiårets mest konsistente birolle-prestasjoner: fysisk forvandling, verbal presisjon, ekte humor. Prestasjonen siteres fortsatt jevnlig som grunnen til at filmen vedvarer. Hans Jim Morrison i The Doors krevde å synge live på settet og etterligne Morrisons stemme med en troverdighet overlevende bandmedlemmer sa de ikke alltid kunne skille fra originalen. Ebert skrev at prestasjonen var «det beste i filmen». I Heat, under Michael Manns regi, spilte han en bankraner i et ensemble med Al Pacino og Robert De Niro. Mann hadde ingen offentlige klager.

Det sterkeste argumentet fra bransjen mot ham er strukturelt, ikke personlig. Filmproduksjoner er kollektive foretak som krever forutsigbar atferd. Kvaliteten på de resulterende prestasjonene kompenserer ikke teamet for forholdene de ble skapt under. Det er et legitimt argument. Men selektiviteten i anvendelsen av det er et problem: Hollywood har historisk tolerert skuespillere med langt mer ekstrem oppførsel på settet — så lenge de leverte billettinntekter som rettferdiggjorde toleransen. Batman Forever tjente over 330 millioner dollar globalt. Det var Schumachers personlige valg, ikke Kilmers «vanskelige»-stempel, som stoppet en oppfølger.

Retrospektiven «Kilmer Forever» ved Brattle Theatre i Boston, dekket av WBUR i månedene etter hans død, formulerte at han hadde «den rastløse, lekne ånden til en karakterskuespiller fanget i kroppen til en stjerneskuespiller». Dokumentarfilmen Val på Amazon Prime med 93 prosents godkjenning på Rotten Tomatoes samlet fire tiårs materiale som Kilmer selv hadde filmet. I Top Gun: Maverick kommuniserer hans Iceman først via tastatur — med stemme rekonstruert av kunstig intelligens fra arkivopptak — før han forlater tastaturet for å snakke. The Hollywood Reporter beskrev det som en av årets mest følelsesladede sekvenser.

Det som er fastslått / Det som fortsatt er omstridt

Det som er fastslått: Val Kilmer var genuint vanskelig å jobbe med på spesifikke produksjoner, dokumentert av flere regissører. Hans kommersielle muligheter innskrenket seg markant fra slutten av 1990-tallet. Han gjennomgikk kreftbehandling med trakeotomi og døde som sekstifemåring.

Det som også er fastslått: prestasjonene hans i Tombstone, The Doors, Heat og Top Gun hører til de mest siterte i sin æra. Roger Ebert identifiserte ham som undervurdert mens han fortsatt var på sin kommersielle topp. Dokumentarfilmen Val mottok nærmest enstemmig anerkjennelse. Scenen i Top Gun: Maverick ble beskrevet av flere store medier som en av årets mest rørende.

Det som fortsatt er omstridt: om de profesjonelle kostnadene ved oppførselen hans stod i forhold til bidragene hans — og om branjens tilbaketrekning representerte en rasjonell policy eller en selektiv anvendelse av standarder som er fraveket for mer kommersielt pålitelige skuespillere. Begge synspunktene kan holdes med samme styrke. Det er det mest ærlige som kan sies om Val Kilmers plass i filmhistorien.

Tagger: analysis-en1