Henry Hill ville bli gangster slik andre barn vil bli astronauter, og lenge lar filmen ham få det. Fra et vindu på andre siden av gaten ser han Paulie Ciceros gjeng styre drosjeholdeplassen og nabolaget, og bestemmer seg, før han er gammel nok til å kjøre bil, for at disse mennene lever det bedre livet. Fortellerstemmen er hans fra første bilde. Det ubehagelige er at filmen nesten gir ham rett.

Argumentet handler om tone, ikke om moral. Martin Scorsese regisserte filmen etter et manus han skrev med Nicholas Pileggi, som hadde tilbrakt år ved den virkelige Hills side mens han researchet boken den bygger på. Opprinnelsen betyr noe: dette er en mafiahistorie bygget av en krimreporter, og den fungerer mindre som en opera enn som en telefonavlytting med en glimrende platesamling. Grusomheten og glamouren deler samme bilde, og ingen av dem opphever den andre.

Den mest siterte sekvensen er også tesen. Scorsese fører Henry og Karen fra gaten inn i Copacabana gjennom kjøkkenet, i ett eneste Steadicam-opptak forbi hver dør som åpner seg for en kjeltring; når et bord bæres ut og settes foran scenen, er forførelsen fullført — din, ikke bare Karens. Michael Ballhaus’ kamera står aldri stille, og Thelma Schoonmakers klipping fryser bildet nøyaktig i de øyeblikkene Henry helst ville hoppe over. Stilen er moralen. Filmen viser rusen og tar deg så i å nyte den.

Joe Pescis Tommy er rollen klippene elsker — restaurantscenen, den med «er jeg morsom, eller?», har overlevd nesten alt som kom på kino den sesongen — og den ga ham en Oscar. Men trusselen tilhører Robert De Niro. Hans Jimmy Conway lytter mer enn han snakker, og du ser ham regne ut hvilken venn som nå koster mindre død enn levende. Ray Liotta holder midten som mannen som forteller: sjarmerende nok til å dra deg inn og tom nok til at du begynner å frykte hvor han fører deg. Lorraine Bracco er den andre fortelleren filmen trenger, hun som forklarer hvordan man ender med å ha pistolen i nattbordet og kalle det hverdag.

Sangene er den andre fortelleren. The Crystals, Cream, Rolling Stones, Sid Vicious og til slutt pianokodaen fra «Layla» lagt over likene som dukker opp i bagasjerom og kjølerom: hver låt kommenterer scenen den følger i stedet for å legge en stemning under den. Scorsese bruker popmusikk slik andre regissører bruker et allvitende orkester, og det er derfor filmens styggeste øyeblikk også er de mest kinetiske.

Siste akt bytter glamouren mot bakrusen. Gjengen som så uangripelig ut, tilbringer sine siste måneder ruset og paranoid, speidende mot himmelen etter helikoptre, og Henry avslutter historien i vitnebeskyttelse i forstaden, klagende over at spagettisausen der ute er feil. Scorsese gir aldri publikum en dom over ham. Den nektelsen er det filmen fortsatt strides med seg selv om: rusen og angeren får plass i samme bilde, og hvilken som vinner avhenger av hvilken av Henrys setninger du stanser ved. Derfor er Mafiabrødre fortsatt filmen gangstersjangeren måles mot.

Tagger: martin scorsese, robert de niro