Gudfaren 2 slutter slik ingen gangsterfilm før hadde våget å slutte: med mannen som vant alt sittende alene i kulden, etter å ha latt sin egen bror bli drept. Francis Ford Coppolas film fra 1974 tar imperiet den første bygde og bruker tre timer på å rive det fra hverandre innenfra — og det forbløffende er at den gjør det samtidig som den i samme åndedrag forteller hvordan imperiet en gang begynte.

Coppola fletter to filmer til én. I 1958 styrer Michael (Al Pacino) familien faren etterlot ham — Lake Tahoe, Havana, en høring i Senatet — og strammer grepet til det ikke er noen igjen å stole på. Mot dette, i tilbakeblikk, flykter den unge Vito Andolini (Robert De Niro) fra en siciliansk landsby der den lokale donnen har drept familien hans, lander på Ellis Island under en fremmeds navn og bygger, tjeneste for tjeneste, det Michael skal arve. Den ene reiser seg; den andre råtner. Klippene mellom dem er hele argumentet.

De Niro vant en Oscar for den unge Vito, spilt nesten utelukkende på teksta siciliansk, uten noensinne å dele en filmrute med Marlon Brando — eneste gang to skuespillere har vunnet en Oscar for samme rolle. Men filmen tilhører Pacino, hvis Michael knapt hever stemmen og blir mer skremmende for hver scene han underspiller. John Cazales Fredo — svak, såret, skjebnesvanger — gir filmen dens knuste hjerte, mens Lee Strasbergs Hyman Roth og Michael V. Gazzos Frankie Pentangeli fullfører et galleri av menn som alle til slutt feilbedømmer Michael.

The Godfather Part II (1974) — *Gudfaren 2* (1974) — den opprinnelige kinoplakaten. Paramount Pictures.

Gordon Willis filmet de to epokene i ulikt lys — varm sepia for Vitos Little Italy, et stadig dypere blåsvart for Michaels Nevada — slik at filmen kjølner mens den skrider fram og tappes for farge på samme måte som Michael tappes for alle han er glad i. Nino Rotas og Carmine Coppolas musikk holder den gamle verdens vals gående under den moderne ruinen, og Dean Tavoularis’ scenografi får Sicilia anno 1901 og Lake Tahoe på 1950-tallet til å virke like bebodde. Det er en av de vakreste filmene som er laget om stygge ting.

I sentrum av det hele står kysset. «Jeg vet at det var deg, Fredo. Du knuste hjertet mitt.» Michaels tragedie er ikke at han taper mot fiendene sine; det er at han vinner, og seieren koster ham broren, kona, barna, helt til han er den siste mannen ved et tomt bord. Den første filmen spurte om Michael kunne unnslippe familien. Den andre svarer: han blir den så fullstendig at ingenting av ham er igjen.

Den vant seks Oscar, deriblant for beste film — den første oppfølgeren noensinne til å gjøre det — og er helt siden blitt holdt opp mot forgjengeren sin, noe som er en seier i seg selv: ingen annen oppfølger er engang med i den samtalen. Femti år etter er Gudfaren 2 fortsatt filmen man griper til for å bevise at en fortsettelse kan være ikke en pengemaskin, men en fordypning. Den gjorde sagaen tristere, kaldere og større, og lot så Michael bli stående akkurat der den fant sjangeren: alene med det han hadde gjort.