Francis Ford Coppolas oppfølger fra 1974 fører to historier side om side, Vito Corleones oppstigning i New York og sønnen Michaels indre forvitring ved Lake Tahoe, og den ble den første oppfølgeren som vant Oscar for beste film.

Gudfaren 2 slutter der få gangsterfilmer fra sin tid var villige til å slutte: med mannen som har vunnet hver eneste kamp, sittende alene ved en innsjø etter å ha beordret drapet på sin egen bror. Filmen fra 1974, regissert av Francis Ford Coppola, tar imperiet som ble bygd i Gudfaren to år tidligere, og bruker 200 minutter på å demontere det innenfra, samtidig som den parallelt forteller historien om hvordan dette imperiet begynte. Den er oppfølger og forhistorie på én gang, og nettopp denne doble formen er hele ideen bak filmen.

To historier, én familie

I 1958 er Michael Corleone (Al Pacino) donen. Han styrer familien fra et inngjerdet anlegg ved Lake Tahoe, vil ha en eierandel i kasinoene i Las Vegas og blir kurtisert av den jødiske mafiabossen Hyman Roth (Lee Strasberg), som vil at han skal investere i Havana under Batista-regimet. Et attentat mot Michael på anlegget, samme kveld som sønnen Anthony har sin første nattverd, overbeviser ham om at noen som står ham nær, har forrådt ham. Jakten på forræderen går via en senatskomité om organisert kriminalitet og Batista-Cubas fall nyttårsaften, og den ender hos hans egen bror, Fredo (John Cazale).

Den andre historien begynner i 1901. Den ni år gamle Vito Andolini flykter fra den sicilianske byen Corleone etter at den lokale høvdingen, Don Ciccio, har drept resten av familien hans; på Ellis Island registrerer en immigrasjonsbetjent ham under navnet på hjembyen hans. I 1917 er den unge Vito (Robert De Niro) gift, har en spedbarnssønn, Sonny, og mister jobben i en kolonialbutikk i Little Italy på grunn av Don Fanucci, utpresseren fra Svarte hånd som tærer på nabolaget. Han begynner å stjele sammen med naboen Peter Clemenza, dreper Fanucci og blir mannen naboene henvender seg til for å få beskyttelse. I 1922 reiser han tilbake til Sicilia, starter en importvirksomhet for olivenolje og gjør opp regnskapet med Don Ciccio.

Filmen klipper mellom de to tidslinjene i stedet for å fortelle dem i rekkefølge, slik at farens oppstigning og sønnens fall kommenterer hverandre. Coppola beskrev planen som å stille familiens oppgang under Vito opp mot forfallet under Michael, en far og en sønn sett i samme alder, begge i trettiårene. Vito samler folk rundt seg; Michael mister dem én etter én: kona Kay (Diane Keaton), capoen Frank Pentangeli (Michael V. Gazzo) og til slutt Fredo, broren han en gang beskyttet.

The Godfather Part II (1974) — *Gudfaren 2* (1974) — den opprinnelige kinoplakaten. Paramount Pictures.

Slik ble oppfølgeren til

Mario Puzo, hvis roman fra 1969 lå til grunn for begge filmene, begynte å skrive manus til en oppfølger i desember 1971, før Gudfaren i det hele tatt hadde hatt premiere; arbeidstittelen var Michael Corleones død (The Death of Michael Corleone). Puzo og Coppola skrev manuset sammen, og etter den kommersielle suksessen med den første filmen ga Paramount Pictures regissøren langt mer kontroll enn han hadde hatt første gang. Coppola har sagt at den doble strukturen var hans måte å unngå å bare lage den første filmen om igjen. Han møtte Martin Scorsese med tanke på at han skulle regissere oppfølgeren, men Paramount sa nei.

Produksjonen holdt på å stoppe opp før den i det hele tatt var i gang. Advokatene til Al Pacino fortalte Coppola at skuespilleren hadde alvorlig tvil om Puzos manus og ikke ville være med; Coppola brukte en natt på å skrive det om, Pacino godkjente den nye versjonen, og innspillingen gikk videre. Det opprinnelige budsjettet på 6 millioner dollar steg til over 11 millioner dollar. Hovedinnspillingen varte fra 1. oktober 1973 til 19. juni 1974. Havana-scenene ble filmet i Santo Domingo i Den dominikanske republikk, og den sicilianske byen man ser i filmen, er Forza d’Agrò.

Coppola kjempet også for tittelen. Paramount tvilte på at publikum ville ha mer av en historie de allerede hadde sett, men han insisterte på å kalle den Part II, og den ble den første store amerikanske filmen som bar et nummer på den måten; nummererte oppfølgere ble vanlig praksis etter suksessen. Tre uker før premieren kalte kritikere og journalister som hadde sett den, filmen en katastrofe, hovedsakelig fordi kryssklippingen mellom Vito og Michael var for hyppig. Coppola og klipperne, Peter Zinner, Barry Malkin og Richard Marks, gikk tilbake til klipperommet for å bygge den om. Ifølge Coppola selv var senatshøringen modellert etter Valachi-høringene, med Pentangeli som et vitne i Valachis ånd.

Skuespillerne som kom tilbake, og de som ikke gjorde det

Flere ansikter fra den første filmen kom tilbake: Robert Duvall som consiglieren Tom Hagen, Diane Keaton som Kay, Talia Shire som Connie og John Cazale som Fredo. Andre gjorde det ikke. Marlon Brando sa ja til å være med i et tilbakeblikk til Vitos bursdag 7. desember 1941, men han følte seg dårlig behandlet av Paramounts styre og møtte ikke opp til den eneste opptaksdagen, og Coppola skrev om scenen samme dag. Richard S. Castellano kom ikke tilbake som Clemenza, og den delen av handlingen som var tiltenkt den eldre Clemenza, gikk til en ny figur, Frank Pentangeli. James Cagney takket nei til rollen som Hyman Roth fordi han hadde trukket seg tilbake fra skuespilleryrket, og rollen gikk til Lee Strasberg, skuespillerlæreren som er mest kjent for arbeidet sitt ved Actors Studio. James Caan kom tilbake som Sonny bare for bursdagsscenen.

Robert De Niro, som nettopp hadde fått sitt gjennombrudd i Mean Streets, spilte den unge Vito for det meste på siciliansk, den samme figuren som Brando hadde spilt to år tidligere. Brando hadde vunnet Oscar for rollen i 1973; De Niro vant prisen for beste mannlige birolle for den, første gang to skuespillere fikk Oscar for å spille den samme figuren. Pacino, som hadde vært nominert for beste mannlige birolle for den første filmen, ble denne gangen nominert for beste mannlige hovedrolle og vant BAFTA-prisen, en pris han fikk for denne rollen og for Dog Day Afternoon samlet. Gazzo og Strasberg ble begge nominert for beste mannlige birolle, og Talia Shire for beste kvinnelige birolle.

Håndverket bak kameraet

De fleste av de sentrale medarbeiderne fra den første filmen kom tilbake. Gordon Willis var igjen filmfotograf, og de varme, ravfargede bildene hans fra kapitlene tidlig i århundret er et av de mest gjenkjennelige uttrykkene i amerikansk film på 1970-tallet. Dean Tavoularis sto for scenografien, fra Little Italy og Ellis Island ved århundreskiftet til et anlegg ved en innsjø i Nevada på 1950-tallet og Havana før revolusjonen; han delte Oscar-prisen for scenografi med Angelo P. Graham og George R. Nelson. Theadora Van Runkle ble nominert for kostymene. Gudfaren 2 var også den siste store amerikanske filmen fram til slutten av 1990-tallet som fikk visningskopiene sine laget med Technicolors fargeoverføringsprosess, kjent som dye imbibition.

Musikken er skrevet av Nino Rota, med tillegg av Carmine Coppola, regissørens far. Rotas temaer fra den første filmen vender tilbake side om side med ny musikk til de sicilianske kapitlene og kapitlene fra New York, og musikken vant Oscar for beste originale dramatiske filmmusikk. Filmen varer i 200 minutter, er på engelsk og siciliansk og ble produsert av Paramount Pictures og The Coppola Company.

Seks Oscar-priser og en strid som aldri tar slutt

Filmen hadde premiere i New York 12. desember 1974 og gikk opp over hele USA 20. desember. Den spilte inn 47,5 millioner dollar i USA og Canada, mindre enn originalen, men nok til å bli Paramounts mest innbringende film i 1974, og rundt 93 millioner dollar på verdensbasis gjennom årene. Ved den 47. Oscar-utdelingen fikk den elleve nominasjoner og vant seks: beste film, beste regi, beste mannlige birolle for De Niro, beste adapterte manus for Coppola og Puzo, beste scenografi og beste originale dramatiske filmmusikk. Den var den første oppfølgeren som vant prisen for beste film, og Gudfaren og oppfølgeren er fortsatt det eneste paret av original og oppfølger der begge filmene tok hovedprisen. Coppola vant også prisen fra Directors Guild of America.

Anseelsen har bare vokst siden. Kongressbiblioteket (Library of Congress) tok den inn i National Film Registry i 1993. American Film Institute rangerte den som nummer 32 blant amerikanske filmer i 1998 og igjen i 2007, plasserte Michael Corleone som nummer 11 på listen over filmskurker og tok med «Hold vennene dine nær, men fiendene dine enda nærmere» på listen over de mest minneverdige replikkene i amerikansk film. Michaels ord til Fredo, «Jeg vet at det var deg, Fredo. Du knuste hjertet mitt», er blant de mest siterte i hele sagaen.

Coppola vendte tilbake til materialet mer enn én gang. The Godfather Saga, en kronologisk omklipping av de to første filmene med ubrukt materiale, ble laget for fjernsyn og sendt av NBC i 1977, og Gudfaren del III fulgte i 1990. De to første filmene ble restaurert av Robert A. Harris for en utgivelse i 2008 og remastret på nytt til 50-årsjubileet for originalen i 2022.

Det som fortsetter å trekke folk til filmen, er formen: et gangsterepos på over tre timer som avviser den vanlige oppfølgeroppskriften med mer av det samme, og som i stedet spør hva slutten på den første filmen kostet. Gudfaren spurte om Michael kunne holde seg utenfor familiebedriften. Del II svarer at han ble den så fullstendig at det i siste scene ikke er noen igjen rundt ham, bare Michael alene på anlegget ved innsjøen. Om den overgår originalen, er en debatt som har pågått i femti år, og det alene skiller den fra nesten alle andre oppfølgere.